The best days are not planned!

Jeg har ingenting å skrive om nå. Klokka er åtte minutter etter midnatt og jeg kan snart gå å ta tannpussen. Siden jeg var liten har jeg värt redd for å face speilet rundt midnatt. Jeg tror det var fettern min (r.i.p.) som fortalte meg om en fyr som hadde stått på badet og ropt på satan. Dette hadde han selvfölgelig gjort foran et speil på slaget midnatt. Morgenen etter fant de han död, ingen visste hvorfor. Hjertet hadde tilsynelatende bare stoppa. Dette er jo selvfölgelig 100 prosent urban legend uten et snev av sannhet i seg, men det hindrer alikevel meg fra å pusse tenna ved midnatt. Og det er jo sånn, om man skulle väre så dum å faktisk gjöre det, at man tenker så mye på satan at det til slutt ender med at jeg står å roper på han. Som å ha höydeskrekk og stå på en klippe. Det er noe inni en som gjör at man bare må hoppe. Sjukt hva?

Det har ikke skjedd så himla mye idag. Vi hadde nattbesök av H. så det ble sent i går og lang frokost i dag. Jeg har skrivd mine tekster som planlagt. Hverken mer eller mindre faktisk. Jeg leste, og beundret, Frankrikes heftige protester mot nye arbeidsloven som rammer unge. Det kom faktisk et lignende forslag i Sverige for noen måneder siden, men tror du svenske studenter ga faen? Eller offentlig ansatte? Gikk de ut i streik? Tror ikke det nei. Syns det er fint å höre at noen gidder å si ifra at det her, det her pisser jeg på! Heia Frankrike. Det finns mye bra med Frankrike. Fotballspillere, vin, öh... pariserloff? Ihvertfall mye bra. Jeg har värt på flyplassen der en gang, og det var.... vel.... stressende faktisk. Sikkerhetsvaktene stoppa T fordi de syntes hun var söt. Faen for noen gärninger.

Se. Det ble en tekst alikevel. Der kan du se Beatbop. Du behöver ikke å ha noe å si for å skrive en tekst, selv om det hjelper. Og du forresten.. kan du fortelle meg hva det betyr at jeg er "berykta". Er det din egen lille konstruksjon eller hva?

Gjörmebading for voksne

Det var lördag. Sola sto höyt på den lyseblå himmelen. Vintern henger fortsatt i og det er kaldt, men så lenge jeg står i sola og myser går det bra. Jeg har på meg en såkalt målvaktsbukse (dvs. med polstring på lår og knär), en blåsvart målvaktsdrakt, noen skitne fotballsko og röde sokker. Capsen tenkte jeg aldri på at jeg burde hatt med meg. Vi leder to null og jeg dirigerer mitt svenske forsvar så godt jeg kan, men jeg mistenker ofte at de ikke fatter det roper ut. De som skal pröve å overliste meg har så kjedelige drakter at jeg ikke husker hvilken farge de hadde. Så engasjert er jeg altså. Banen er selvfölgelig grus. Eller kanskje jeg kan kalle det gjörme. Der hvor jeg står i förste omgang er det forholdsvis tört og jeg er bare nede på bakken en gang. Den andre omgangen tilbringes med sola i ryggen og vanndammer i skoa. Nå blir det litt mer å gjöre og jeg får rulla meg i, kaste meg uti, krype på kne. I gjörma. De siste ti minuttene av matchen tilbringer jeg uten fölelse i fingerne og en bukse så tung av gjörme at jeg hele tida må dra den opp.

Visst er det herlig å spille fotball. Hvor deilig barnslig er det ikke å kaste seg rett ut i en vanndam, få tak i ballen foran motstanderns fötter og reise seg med gjörme i trynet mens jeg skjeller ut forsvaret for deres mangel på innsats? Fantastisk er det. Og spesiellt om det blir seier også... Pröv det!

Jeg har lagt opp en ny blogg i min linkliste idag. Det er kjäre kjäre KarmaKowgirl (Dere som kjenner DT fatter navnet, dere andre får leve i uvisshet) som har hoppet på bloggtrenden. Hun har skrevet et fantastisk innlegg til äre for en av de störste samtidspoetene i, tja, Europa. Dan Turell kunne ha blitt 60 år. Det ble han desverre ikke. Her kommer utdrag fra et intervju der DT forteller om hvorfor han brukte neglelakk:

Der skulle ikke mere end to dage til, før jeg begyndte at kunne lide det - og der gik ikke mere end to uger, før Lou Reed også begyndte. Og én ting er altså at jeg kunne og kan lide det - i dén grad at jeg nu føler mig underligt nøgen når jeg ikke har lak på. En anden er, at Armeli havde og har ret. For hver én der nogen sinde får læst et digt af mig er der tusind der véd at jeg findes fordi de véd jeg bruger sort neglelak. Og netop af dén grund er der hundrede andre der vil finde på at læse mig, hvis de lige sådan falder over mig, men som ikke finder på at læse andre lyrikere - medmindre de bliver danmarksmestre i weltervægtsløftning eller tygger tolv tons tyggegummi på tredive timer eller noget andet Anders Andsk - noget så absolut Anders Andsk som kun virkeligheden.

Samiske Nyheter og Piping

Så sitter jeg i min blå Göteborgsofa fra Ikea og slurper i meg litt tomatsuppe. På gölvet under bordet mellom beina mine sitter den lille energiklumpen. Når han ikke forsöker å dra av meg sokkene, piper han. Jeg ser på samiske nyheter, så sterkt er mitt nyhetssug når jeg spiser tomatsuppe. Vel, jeg kom til en innsikt. Eller kanskje omvendt. Jeg fikk plutselig så mange nye spörsmål.

Det var et innslag om finske kirker i Sverige. De kutter visst antallet finske prester, og nå må alle finner på vestkysten reise til Göteborg. Den finske kirken har visst en passe stor meninghet, så vidt jeg forstår.

De grå har begynt å arbeide nå og da går det fort (selv om ikke alle tror på det). Spörsmål på spörsmål treffer barken fortere enn jeg kan svare på de. Hvorfor har finnene en egen kirke for finner? Er det ikke samme Gud de digger? Spiller det noen rolle hvilken nasjonalitet en stakkars jävel har? Får de statsstötte fra Sverge (= mine skattepenger)? Dere fatter kanskje hva jeg pröver å si? Jeg skal si det alikevel jeg.

Hver Gud har sitt hus! Den kristne guden bor i kirken. Den muslimske guden bor i moskeén. Den jödiske (jaja.. jeg vet det der!) bor uansett i en Synagoge. Om muslimen bor Irak eller Filipinene bör de kunne mötes i samme Moské. Om den kristne kommer fra Sverige eller Finland spiller vel for (undskyld ordvalget) faen ingen rolle? Eller?! Sjömannskirker vil noen si. Joa, men det er en helt annen greie. De er få, det er det som er poenget. Der mötes man og får en liten smak av Norge når man er langt borte. Vi snakker en norsk avis, norsk dårlig kaffe og noen helt freshe vafler med brunost. Jeg hyller sjömannskirken! Og den kan derfor ikke sammenlignes med finske kirker i Sverige. Finns det kanskje mange svenske kirker i Norge? Eller hva med Danmark?? Tror ikke det.

Budskap: Finnfolket får värsågod å menge seg med svenskene! Basta bom. (Og pröv ikke med språkargumentet heller! Alle kan svensk og hvis ikke bör de läre seg det!)

Ellers er det ikke noe nytt fra kontoret i Göteborg. Jeg sitter her å gjör min lille greie med hunden ved mine fötter. Ganske nice om man ser bort fra en akutt mangel av penger og vintern som plutselig kom tilbake for en siste practical joke.

Bare en dag

Dagen i dag forsvant foran datamaskinen og til slutt i sofaen. Vinterhelvetet er tilbake og det snör som ville faen der ute. Jeg har gjort min del for at samfunnet skal få sin fortjente andel skatt idag. Håper samfunnet er like glad for det som jeg er.

Nå er det leggetid. Og jeg vil gjerne sende noen tanker til alle dere som er på jobb, og dere som ikke får sove og dere som er ute på byen. Hehe... höres ut som Nattönsket det her. "Og jeg vil gjerne höre noe av Jörn Hoel og håper bamsen min i nord-norge har det bra. "

Vel. God natt godtfolk.

Om å ta sin hatt og gå

Det var nemlig det hun gjorde. Utenriksminister Laila Freivalds har avgått. Hun har lenge skapt hodebry for sjef Göran. Etter hennes mildt sagt begredelige håndtering av Tsunamiberedskapen og forhörene i etterkant av denne, kom det en ny sak. Nemlig tegningene av Muhammad. Sverige har en angst for å gjöre seg uvenner med andre, og så også denne gangen. Sverigedemokraterna (Sveriges höyrepopulister med nazivenner) slang opp en karikatur på sine nettsider. I frykt for å gjöre seg upopulär med den muslimske verdnen, og unngå at det svenske flagget skulle bli brent, sendte Laila en tjenestemann til netthotellet Sverigedemokraterna bodde hos. Der forlangte de at siden ble stengt om ikke bildet forsvant. Grunnlovsstridig? JA. Vel, valgkampen er i sin startfase og det er vel ikke noe som passer Göran bedre enn å få inn en ny sulten utenriksminister. Det er andre gangen Laila må ta sin hatt og spasere för tiden. Under Göran Pärsson har ytterligere åtte ministre fått sparken gjennom hans ti år som statssjef.

Nå er det jo sånn i politikken at det skjer en masse greier bak lukkede dörer, og det er ganske sikkert at hun ikke tok initiativet til å gå sjöl. Det kom gjennom en telefonsamtale med statsministern som vennlig, men bestemt oppfordra henne til å gå, så han slapp å sparke henne. Det har ikke värt enkelt for Laila. Hun skulle hoppe etter Wirkola da hun tok posten etter mordet på Anna Lindh. Med tsunamivinder i hoppbakken og Muhammad nede i opplöpet var hun dömt til å tryne.

Spekulasjonene er selvfölgelig i gang når det gjelder hvem som skal ta over. I skrivende stund er den heteste poteten Carin Jämtin.

Tilbake i Oslo

Det var ikke morsomt i går natt. Etter mammas hjernevasking kommer jeg alltid tidlig om jeg skal reise et sted. Livredd for at fly, buss eller tog skal foreta den store reisen uten meg på plass. Vel, så også igår. Göteborg kunne telle syv minusgrader og jeg gikk til centralstasjonen. Hvilket faktisk tar en tre kvarter. For å väre sikker gikk jeg litt tidligere. Ohhh... hvor jeg angret når bussen var ti minutter forsinka og jeg satt der med blå hender sugende på en sigarett som ikke smakte bra. Bussen kunne heldigvis tilby en to-seter pluss tomt tvers over gangen, jeg kunne med andre ord strekke meg litt. Sov vel kanskje to av de fire timene. Det er noe merkelig med å sove på buss for jeg sover aldri ordentlig. Hopper ut og inn av drömmer, våkner opp av at armen har sovna eller at det er jävlig kaldt eller at sjåfören forteller at "nå kommer vi til Moss". Som om jeg bryr meg. Fatter ikke hvorfor hun må gjöre det over höytaler. Skal jeg av på et busstop er det vel min oppgave å väre våken da, ikke jävla bussjåfören.

Vel framme i Oslo måtte jeg betale ti spenn for å drite. Ganske dyrt, men dassen var rein og jeg kunne ikke klage. Så var det tid for dobble espressoer. Det ble to av dem för jeg gikk over til en enkel. Etter den fikk jeg en svak vanlig kaffe. Klokka var da halv ti og jeg var supermann. High on kaffe lissom. Fett som fan. Oppläringa på nyjobben var grei. Det virker som en bra greie A har skaffa meg, og jeg er sykt glad for at det er penger i horisonten. Så er det qba-tid igjen. Frokost, te (!) og aviser. Deilig.

Det er ikke like merkelig å komme til Oslo nå, men det kan jo ha noe med å gjöre at jeg akkurat var her. Nå er det helt okey lissom. Det er selvfölgelig personer jeg ikke traff (nok) sist som jeg gjerne skulle ha hengt med, men etter den natten er jeg ikke helt opplagt til å ta initiativ, så jeg gir faen. JH sörger for en jevn tilförsel av svinnöl og rotteblakke meg er evig takknemlig. Nå har jeg passert grense og gir opp. Det blir ikke noe mer fornuftige saker i dag. Jeg er blakk og vet ikke helt hva jeg skal gjöre, men noe fornuftig blir det ikke. Domani (eller hvordan det staves).

Klokka er altså halv fem. Jeg har drikki tre öl og er litt snurrete, men har alikevel lyst på mer. Merkelig eller? Gärningene som spiller musikk her satte på frijazz og noia meg totalt ut. Ble nödt å dra fram hörlurarna og kjöre litt Accept. You got your balls to the wall, man. Jeg forstår ihvertfall hva de driver med.

Mandagsöndagforvirring

Tja. I natt reiser jeg til Oslo. Bussen går kvart over tre på natta og jeg er framme i sjutida. Så er det opp og springe i en 10-13 timer för räva på nytt tilbringer fire töffe timer i Säfflebussens mindre bekveme töystoler. Hjemme klokka to, siste spårvagn hjem går kvart over, så bussfaenskapen får ikke bli sein. Jeg slår nå et slag for "tidsklemma". Det får en til å virkelig gjöre daglige dommer over hva som er verdt å gjöre, hva jeg må gjöre og hva jeg kan gjöre om jeg vil. Som Dr. Phil (jeg bruker å spise rundt klokka sju) sa her om dagen. Stopp tiden, sjekk ut hvem du og hvor du er. Neste steg er å finne ut om det virkelig er her jeg vil väre. Er det så kan man bare slappe av og gå tilbake til soffan, er man det ikke får man ta å gjöre noe med det. Hovedpoenget er å väre ärlig med seg selv. Dype saker altså på Dr. Phil (som forövrig har gitt ut nok en bok).

I går var det söndag og selvfölgelig tid for vin og tapas. O hadde invitert oss bort og det var en gjeng litteraturvitere, Toto og jeg. Jävlig god tapas forövrig. Dadler med bacon rundt! Shiit. Faen så godt. Rödbetter med chevre og honning. Fersk bröd med spinat, valnötter og urtekrydder. Sherry. Det var med andre ord ganske så trevligt, som man sier her i Sverige. Vi prata viktige ting og vi prata skit og generellt hygget oss kongelig på en söndag. Toto nekta selvfölgelig å pisse på fremmed territorium, så han gjorde det han måtte gjöre i senga til O. Tro om hans eiere var stolte! Jeg begynner å bli gammel forresten. Jeg merker det. Merker visse likheter med f.eks. min mors hengivne middagsselskapsgreie. Nå har det kommet til meg også. Om jeg skal velge mellom en tur på byen og en middag hjemme hos noen, blir svaret middag. Jeg blir like full, holder lenger, sparer penger, har det hyggeligere og prater mer.

Nå skal jeg pakke shitten min for å dra til Oslo. Har forresten sendt inn blankett om å starte enkeltpersonsforetak. Tenkte at det kunne hete det samme som bloggen; Homo Novus. Teit kanskje, men det får bare väre for det min business og bare min.

Hva er underskog og hvorfor er ikke jeg med? Er jeg uttafor nå? Er det fordi jeg bor i Sverige? Har jeg ingen venner lenger? Koster det penger? Hva gjör de? Det er så mange spörsmål. Og internett er så stort. Det föles som en söndag i dag, men det en mandag. Rart hva?

En kjappis

Nå har ikke jeg värt på så mange konserter siden jeg kom til Göteborg. Delvis på grunn av penger og delvis manglende engasjement som fölge av mye jobbing. Fort gjort å dorge i sofaen og se litt spansk fotball i sin egen stue med alle bekvemligheter rundt seg. Men igår kom jeg meg endelig avgårde. Det kan ha noe med at billetten var gratis. Det var altså In Flames som spillte i hjembyen på Lisebergshallen.

Konserten varte to strake timer og gutta ga fullt ös hele veien. Som med de fleste konserter begynte det litt masete, men etter de tre förste låtene satt resten av settet som et skudd godt heroin. De var tydlelig i godt humör og det er sjelden å se metalfolk smile så mye på scenen. Normalt er jo metalfolket veldig opptatte av å framstå som töffe og mörke, men denne konserten styrket egentlig bare mine misstanker. Alle rockere er egentlig snille gutter. Nå kunne jeg fortalt om en norsk blackmetalbassist som drikker Baileys med is når ikke rockekompisene hans er der, men som fort bytter til Jack Daniels når de kommer. Et annet tegn på snillismen innen metalbransjen var når Anders (vokalist) spörte om det var noen som kunne spille gitar i publikum. En hel gjeng rakte opp hendene og Björn (gitarist) pekte ut en fyr og sa: "men seriöst, kan du verkligen spela gitar eller har du bara fått i dig för många folköl i kväll?" Duden i hettegenser nikka på hodet og kom seg opp på scenen. Björn overrekker gitaren sin til Rasmus (som kidden heter) og hele bandet forlater scenen. Rasmus står der helt alene og spiller gitarsoloer i tre-fire minutter foran 3000 In Flames fans. Når bandet kommer tilbake jammer de litt för Björn forteller publikum at Rasmus får gitaren. Stor jubel og antageligvis noen minutter Rasmus kommer til å fortelle fantastiske historier om når han blir bestefar.

Ellers var det interessant å se det svenska folkhemmet arrangere konsert. Vaktholdet var store menn med röde gensere som så til at ingen sto der de ikke skulle stå. Lokalet var som et minispektrum. Dvs ett stort gulv foran scenen og seter på sidene og bakerst. Alle setene var numererte (!) og jeg hadde seksjon B, rad 3, plass 16. De to förste gikk bra, men nummeret på stolen var skrevet i svart på grå betong under setet og umulig å tyde i mörket. Etter å ha sitti feil to ganger fant jeg endelig fram til min plass. En bra plass skulle det vise seg. De som hadde sitteplasser skulle sitte, med noen få unntak når bandet fikk oss opp på beina. Vaktene var som hauker og det var ingen som bare fikk henge noe sted.

Ellers så kom bandet noen minutter for sent, men når de kom holdt de altså på i to timer. Uten ekstranummer! Det var merkelig. 30 sekunder etter at siste låta var ferdig kom lyset på og det ble satt på en plate med Cardigans i stereoen. En litt brå overgang kan man vel mene, men klare meldinger ihvertfall. Jeg skal ikke klage ettersom jeg har syti så mange ganger over å måtte stå å klappe i ti minutter for å få en ekstra låt. "Kan de ikke bare spille alt i ett, så slipper vi det her jävla maset", har jeg sagt. Nå fikk jeg det som jeg ville, og det er fortsatt ikke bra?! Jeg forstår ikke meg selv noen ganger.

Öl: 40
Brus: 20

Det var en person i hallen som fikk lov til å röyke. Lydmannen.

Har jeg glemt noe da? Tja. Det var en veldig bra gig og jeg anbefaler absolutt litt spritdrekking og poging når de kommer til Köben. Good shit.

P.S. For de som bryr seg vant Carola melodifestivalen.

Sola skinner og jeg er så glad

Jävlare meg hvilken fredag. Jeg våkner trött og jävlig av en liten hund som biter meg urovekkende hardt i handa. Tusler ut halvt i örska og röyker en halv sigg mens jeg ser på at han pisser. Han ser på meg også, nesten litt anklagende. Tid for frokost, avis og den livgivende kaffekoppen. Mens jeg heller i meg koffein tikker det inn melding fra D som spör om jeg vil vokte målet i morra. Er fortsatt sövning, så jeg skriver bare "seff" tilbake.

Noen timer senere ringer jeg endelig til personen som A sa behövde tekstforfattere. Utrolig nok skal jeg på oppläring neste tirsdag, så da bärer det tilbake til tigerstaden igjen. Må også starte enmannsbedrift, men det skal vel ikke väre så jävlig vanskelig. Med andre ord er det penger å skue der framme. Jobben er akkurat som jeg vil ha den. Fleksibel, godt betalt og jeg jobber hjemmefra. To minutter senere får jeg en gratis billett til In Flames konsert i Lisebergshallen i morra. Fett. Jeg misforsto litt og trodde jeg skulle hente billetten i dag (mens det var i morra), så jeg ble med T til jobben og tok med meg Toto. Sammen tok vi en fredagspils og hilste på ukjente som ville hilse på doggy. Fett nok. På veien ned debuterte jeg for året med shades. Nice som fan var det.

Kommer hjem. Gjör intervju. Kjöper pizza på MiniMac og folköl på Bockhornet Livs. Eter mens jeg ser på James Bond jager etter russiske atombomber. Skriver. Ringer fatter og får orden på mine ökonomiske (midlertidige) problem.

Alt i alt en fet dag, og i morra blir like bra med fotball og konsert. Peace out to all ya....

Hoppsan. Glemte dagens lille nyhetsoppsummering. Öksemann raner frimerkebutikk (??), stjeler en taxi og kräsjer med snuten. Artig liten historie. Svenske militäret redder norske soldater. Tja. Det var vel egentlig det. Nå gidder jeg ikke skrive mer, det finns tross alt grenser...

Hverdag igjen

Etter noe som lignet på en slags unntakstilstand i Oslo, har hverdagen innhentet unge Punk. Bakfylla ligger igjen i Oslo, og nå er det pc, kaffe og hund som gjelder. Det er noe beroligende med å komme hjem igjen. Alt som jeg begynte å bli lei av för jeg dro bort, föles kjente og bekveme nå. Som å komme tilbake til hulen etter å ha värt ute på jakt i lang stund.

Ellers så har det ikke hendt så mye i Sverige på de dagene jeg var borte. Folkpartiet (som jeg engang hadde litt sympati for) har foreslått å gjennomföre slumpmessige narkokontroller på gymnaset. Herr Lejonborg mente at det antagelig ikke gikk utover den personlige integriteten. Og jeg som trodde at det ikke var noe narkotika i folkhemmet. Jeg omgås tydligvis bare med streitingene eller? Også er det fuglefaenskapen. President Tjockis sin kone, VD (typ sjefen) Anitra Steen, har en avtale som gir henne en grei pensjon på en mill året. Alt er med andre, som vanlig, helt for jävlig snudd oppned, men man venner seg til det.

Utenfor röykevinduet er det minus tre grader, klar himmel og mörkt. Jeg har lyst på rödvin.

Oslo III - Göteborg

Rett för jeg dro hjem spiste vi hvalgryte hos V og S. Jeg ble spurt om det var greit å spise hvalkjött, men skjönte ikke helt spörsmålet. Mente de at jeg kanskje ikke likte hval? Jeg er forsåvidt kjent for ikke å väre den störste elskern av mat som fanges i havet. Det er smaken jeg syns er vanskelig, at de fanger den er ikke noe stort problem for meg. Jeg kommer tross alt fra en familie som har värt fiskere i mange generasjoner tilbake (selv om bestefar er den siste). Eller var spörsmålet av en mer prinsipiell art? Som nordmann ligger det litt i folkesjela å stötte hvalfangst. En slags "vi-hever-oss-over-resten-av-verden-for-vi-vet-best" holdning. Jeg tillater meg å nevne min oppvekst i hvalfangerbyen Sandefjord. Vårt mest kjente "monument" er hvalfangstmonumentet og mange jeg har jobba med i en gassdunstende fabrikk har fortalt gamle röverhistorier fra sydishavet. Neida. Jeg har ingenting imot å spise hvalgryte. Det var forövrig förste gangen jeg åt hval. Den var svingod. Mör, fin. Nesten som kjött, men med en litt annen ettersmak som mitt ordforråd ikke tillater meg å beskrive.

Så var det Swebus sin tur til å nyte av mitt fantastiske selskap. I löpet av fire timer i bussmörket klarte jeg å sove tre. Noe som er lite av en rekord for å bare ha to seter til disposisjon. Våknet ti minutter för avkomst og var glad for å se "leppestiften" og dermed vite at det ikke var langt hjem. Jeg var trött, men glad for å komme hjem, og selvfölgelig ble jeg mött med mye slikking i ansiktet, litt piping og en varm, sövning klem. Idag sov jeg til to.

Oslo II

I går nådde jeg den forventa nostalgitrippen. Vi satt hjemme hos L og drakk vin, öl og kinesisk sprit som smakte en blanding av dårlig tequila og bra hjemmebrendt. Som snacks var det ost og kjeks. Sånne oster som lukter faen sjöl, men som smaker bedre og bedre jo mer de närmer seg romstemperatur. Det var som i gamle dager. Herlige B kom også og underholdte oss. Vi diskuterte viktige saker som forskjellen på "å komme" og "å gå". Tyske morsomme ord ble kastet fram og tilbake over bordet. Svenskenes nöytralitet under krigen ble analysert og diskutert. Etterhvert ble klokka mye, som den ofte blir når man sitter hjemme hos L, og vi bestemte oss for en siste öl på Sangam. Gode gamle Sangam. Spiller fortsatt bra musikk, mye folk for å väre en mandag og for förste gangen fikk vi plass på det beste bordet ved bardisken. Vi var i toppform alle sammen og det var deilig å le så mye på en kveld.

Etter å ha värt borte en ganske lang stund, er det så fint med sånne kvelder. Tryggheten i gamle venner, innsikten at venner er venner selv om jeg ikke har prata med de eller maila på ett år. Når man kommer er de der, stiller opp og jeg föler meg trygg og komfortabel. De vet hvem jeg er, jeg vet hvem de er. Ikke noe stress, ingen som spiller noe annet enn det de er. Jeg er glad jeg kjenner disse folka.

Når jeg dro til Götet hadde jeg én stor fordel. Jeg skulle flytte til en by der ingen kjente meg, jeg skulle begynne på journalistutdanninga, jeg fikk en mulighet til å redefinere meg selv. Både innad og utad. For förste gang kunne jeg fremstå som han seriöse, en av de som fikk best karakterer, jobba hardest og var på flest forelesninger. Jeg var flink. En rolle som var milevis unna den jeg hadde i Oslo. Der var jeg han som alltid kunne drikke en (eller helst mange) öl, satt oppe på nettene og sov hele dagene. Jeg var selve personifiseringen av en "slacker". Litt som "the dude" i Big Lebowski. Når jeg kommer tilbake til hovedstaden på besök 18 måneder etter at jeg flytta, merker jeg hvor lett jeg faller ned i den gamle rollen. Ikke at det bare er negativt, men det er bare litt merkelig. Å si at jeg står opp klokka ni hver dag uten å ha en jobb å gå til, blir ikke trodd et öyeblikk. Jeg hadde en utrolig fin kveld i går, men jeg kunne aldri gått tilbake til det livet jeg hadde för. Nå gleder jeg meg til Ts varme kropp, Totos snorking og den fine fine leiligheten. Det er godt å komme ut litt for alt kommer litt på avstand og jeg ser at valgene jeg tok den gangen var helt rett.

Oslo

Så er jeg tilbake i byen som forandret mitt liv. Det var med en viss begeistring at jeg gledet meg til å gå fra Oslo S til Grunerlökka. Jeg hadde sett for meg hvordan jeg gikk forbi Mono, spaserte rundt fontenen på Youngstorget og ruslet langs den lange og kebabtette Torggata som ender med en bro og begynnelsen på Mökkalökka. Hele veien hadde jeg en merkelig fölelse i magen som ikke lot seg helt identifisere. De minnene og tankene jeg forventa at skulle dukke opp fra glemselen, var erstattet av ting jeg hadde glemt. Smaken av kebab dukket aldri opp, i stedet ble jeg trist over cafeen som var blitt til en ny 7-eleven. Eimen av hasjröyk på Youngstorget ble til en trist konsert på Rockefeller. Markveien var ikke veien til jobb, men meg og T på hver sin sykkel. Hemmelig, spennende og forelska beyond all fornuft. Minnene var der, men de var liksom bytta ut. Som i ishockey hvor man skifter ut hele laget, men keepern blir igjen. Alt var forandret, men alikevel ikke.

Jeg bor hos S og V. To fantastiske mennesker som jeg er veldig glad i. Når jeg kom fram satt jeg og S på det lille koselige kjökkenet og drakk litt whiskey mens vi diskuterte ulike saker. Det er også fint med virkelig bra venner. Jeg slipper å gå gjennom en time med oppdateringer om hva som har skjedd siden sist. Som om vi traff hverandre for noen dager siden, kan vi diskutere norske mediers dekning av Afrika. Eller eventuellt den nye teknologiens betydning bla bla bla. Dere fatter. Vi kan også diskutere viktigere ting som kjärlighet, ärlighet, opptur, nedtur. Senere på kvelden henta jeg L og vi dro til Grönlandshagen for å möte A og hans crew. Det var litt som å komme tilbake i engleform. Jeg kjente at jeg svevde litt utafor og så ned på det som skjedde. En gang stoppet jeg opp og tenkte "Var det sånn det var för?". Jeg kjenner meg fremmed samtidig som jeg kjenner meg hjemme. Veldig ambivialent faktisk, og jeg må innrömme at jeg tenker ganske ofte på Göteborg, Toto og T. Er det nå jeg har blitt voksen?

Verden er mystisk. Jeg trodde det skulle bli som en hyggelig nostalgitripp, men det er mer komplisert enn det. Kanskje er det Oslo som har gjort noe med meg eller er det Göteborg som spiller meg et puss. Uansett. Jeg er glad for at jeg er her, og jeg er glad for at jeg skal hjem i morra. Tolk det som dere vil for jeg fatter ingenting.

Andy is dead!

Det er noen plater som aldri blir dårlige. Det er som om de aldri helt slipper taket lissom. Transvision Vamp hadde noen singler som var hete på 80-tallet og som fortsatt får dansegulvet til å svinge i dag, men singler er ikke det samme som plater. Pop Art fra 88 er tvers igjennom en genial plate (med untak av kanskje to låter), som ingen vet om. Noen som har hört Revolution Baby?

Twenty empty houses and they put you on the waiting list
Twenty years of day school and they put you on the night shift
But you got yours and I got mine
You know we're doing OK, yeah we're doing fine
Lucy's in the Sky, she got tears in her eyes
'Cos we're all on the same side when the mushroom hits the sky

Så skal det også sies at hun er blant topp tre i sexy rockdamer ever. Og jeg ködder ikke. Plata er kanskje vanskelig å få tak i nå om dagen med alle disse nymotens musikkgreiene (alt var bedre för!), men jeg brenner gjerne en skive om det skulle komme önskemål. Vi snakker faktisk om musikk som har blitt kraftig undervurdert. Hun har en merkelig stemme som på samme tid er vanlig og uvanlig. Det er litt som Em, når hun synger så ligger det så mye i stemmen at man tror på alt hun har å si. Melodiene er catchy, raske og tar ofte uventede vendinger.

Jeg gidder ikke å leke plateanmelder her. Til det har jeg drikki for mye öl og vodka alene hjemme, men jeg gidder å markedsföre bra greier (jeg hörer også på transvision når jeg er edru!!). Hun (for Wendy er hele bandet) er smart, ser bra ut og har bra tekster. Jeg liker henne. Jeg liker musikk. Og dette er kanskje en av de dårligste blogginnleggene jeg har skrevet men det driter jeg i.

Et siste sitat fra min 80tals fantasi:

I don't want your books on Marilyn or Bobby D
I don't want your records, your pictures
Or anything, I want your funky love
I don't want your money, I want your love

Go Wendy!!!

(hvorfor sier alle hiphopstjerner at de er rock n roll?)

Knas

Ingen kan vel hevde at dette ikke er en torsdag. Det er en helt ok torsdag. Bikkja har fatta poenget og bare driti inne en gang. Ölen er omtrent like kald som de femten minus utenfor vinduet. Det virker ikke som om noenting noengang kommer til å stoppe. Kanskje er det bare å innse at jeg befinner meg på et tog i bevegelse. I loket sitter en gal man som har sliti av bremsene og det er bare å sette seg ned og håpe på det beste. Problemet er bare at det kommer til å kräsje för eller senere. Så sitter man der på sin angitte plass. Hendene pent folda i kneet. Titter ut av vinduet på alt som suser forbi og tenker at "hm. kanskje det var fint der". Jeg vet ikke. Livet er boble. Hunden piper. Jeg må pisse og late som om jeg ikke hörer hunden, for da kommer hunden til å pipe enda mer. Ganske slitsom business det her. Jeg skriver bare räl. Jeg skriver bare det som faller meg inn i hodet. En slags bölgende utflod, omtrent som mensen (selv om jeg ikke vet noe om det der) kan jeg tenke meg. Og nå. Nå skal jeg slutte. For nå skal jeg skrive artikkel. Og da får man väre konsentrert og strukturert og kreativ og informativ. Jeg er bare en ekstra murstein på det byggverket de kaller informasjonsmuren. Bidrar til at det blir enda vanskeligere å finne fram til noe substansiellt. Men så er det det da. Hva faen er substasiellt?? Hä?? Det som er substansiellt for meg er kanskje en lort i havet for deg. Ikke vet vel jeg og egentlig så bryr jeg meg heller ikke. Poenget er bare at substans ikke er "det", hva nå enn "det" er? Poenget er også at jeg er full av drit.

Punkt slutt for faen!

20 tilfeldige!

På min fantastiske datamaskin har jeg nå 1579 låter. Mange bra, noen dårlige og endel midtimellom. Jeg slang alle inn i Winamp og trykte på random-knappen. Her er de 2o förste låtene:

Rama Lama Das Pönkabteilung - Drikke fin vise
In Flames - Crawl through knives
Daddy Yankee - Gasolina
Eels - Losing streak
Imperiet - De glittrar
Looptroop - Don´t hate the player
Turboneger - A dazzling display of talent
Nick Cave - Ain´t gonna rain anymore
Sigmen - Fra x til döden
Looptroop & Timbuktu - Ring snuten
Plastic Bertrand - Stop ou Encore
Curtis Mayfield - Pusherman
Franz Ferdinand - Michael
Daniel Johnston - Devil Town
Cherry Corvette - Sitte
Muse - Time is running out
The quintet - Perdido
Karpe Diem & Don Martin - Star from Karpe
Gomez - We haven´t turned around
Damien Rice - Kiss (live)

Var det morsomt?

Skjönneru?

Jeg hadde tenkt å skrive noe smart idag. Kanskje kommentere siste utviklinga i den svenske mailskandalen, eller hva med hun som hemmligholdt sin hiv-smitte for ektemannen i ni år? Jeg kunne kommet med noen sarkastiske setninger angående Telenors tilfredshet med å hete Telenor og deres quest for å utbrede sin herlige logo. Jeg kunne ha påstått at George Clooney burde fått en äresoscar for sin generelle lurhet og sitt sexy grå hår. Jeg kunne ha klaga over at det fortsatt er minusgrader i mars.

Men jeg gidder ikke. Höreru eller? Jeg gidder ikke. Vil heller ligge å sove. Takk for noen fine dager J og T. Håper dere kommer igjen om ikke alt for lenge. Korven venter!

Cheers.

P.S.
Må jo si noe om bildet. Toto har blitt större og poserer her i en frekk kreasjon designet av danske T.