In Da Pub

- Er du sikker på at du har kontroll da? Jeg mener, broren min, han er så jävla på kjöret. Du tror kanskje du har kontroll, men plutselig er du på heroin.
- Jada, sier jeg og forbanner meg selv over å väre så idiotisk å ta opp en hasjdiskusjon med småbyfolk.
- Broren min begynte også med hasj. Ja. Og nå er han helt på kjöret.
Stemmen hans er grötete etter å ha drukket i fem timer. Typisk at jeg skulle bli overkjört av en småbymoralist som antagelig er periodedranker og arbeidslös. Faen jeg må komme meg bort herfra.
- Stikker på dass, sier jeg idet jeg snur ryggen og setter kursen mot trappa.
På vei opp möter jeg blikket til en jente med svart hår, svart kjole og svart sminke rundt öynene. Deilig å se at ikke alle går rundt i glitrende röde kjoler eller, for guttas del, dressjakke med lyserosa slips (jeg har en röd singlet og cordbukser som ligger over de eneste skoa jeg har, et par hvite adidas). Jeg spör om hun vil väre med på dass og röyke en sigg. Hun ser på meg uten å si noe, og jeg går bare videre. Vel oppe snur jeg meg og konstanterer at hun henger på. Bra.

Hun rekker siggen tilbake mens jeg lar den seneste öllen forsvinne i pisserenna. Jeg stikker siggen i kjeften og gjör meg ferdig. Akkurat i det jeg drar opp glidelåsen kjenner jeg en bestemt hånd på skuldra.
- Du skal ut, sier stemmen.
Jeg snur meg og möter blikket til en fyr som er dobbelt så stor som meg. Det står Kristian på et navneskilt. Merkelig å ha navneskilt på et utested, tenker jeg. Ahh.. en vakt ja. Faen.
- Okei, sier jeg og tar et siste trekk för jeg slenger sneipen ned i det flytende pisset. Psss. Jeg ser på jenta, som jeg ikke vet hva heter, og hun smiler til meg. Jeg smiler tilbake helt til jeg kjenner denne Kristians arm som tar et godt tak i overarmen min.
- Jaja. Jeg går. Får jeg ta med jakka og gensern min?
Han sier ingenting og slipper ikke armen min. Jeg hater fysisk kontakt jeg ikke har bedt om, og rykker meg lös mens jeg begynner å gå mot garderoben. Kristian finner en kollega, Martin står det på hans navneskilt, som tar over prosjektet med å lose meg ut i det fri. Han lar armen min väre i fred.
- Blir du med? spör jeg jenta og hun nikker bare på hodet.
Ikke så glad i prate denne jenta. Jeg liker henne.
- Takk for at du ikke tok på meg, sier jeg til Martin.
Han ser uttrykkslöst på meg. Jeg trekker bare på skuldrene, tar jentas hånd og distanserer oss fra de rosa skjortene.
- Skal vi stikke til Corner? Jeg har noen kompiser som er der. Liker ikke Telegrafen alikevel. Bare idioter der.
Jeg likte denne jenta mer og mer.
- La oss gjöre det, sier jeg og vi småprater litt mens vi går mot Corner og röyker to sigaretter på kort tid.
Corner er en fotballpub, men i dag var fotballen bytta ut med en gjeng trettiåringer som spilte Jimi Hendrix cover. Fett nok. Bedre enn å höre Sexy Back på repeat. Det var ikke så mye mennesker der heller, og de som var der hadde ikke rosa slips. Fett nok.

Vi henger litt i baren og småprater om ingenting. Jeg skal akkurat til å si ett eller annet uintelligent om småbyhelvetet, når en blond jente går forbi og ser på meg med et blikk som sier "knull meg". OK, tenker jeg og overlater gothdama til seg selv.
- Jeg ble kasta ut av Telegrafen, sier jeg.
Vet ikke helt hvorfor dette var en bra åpningsreplikk, men det bare datt ut.
- Fett, sa hun, jeg hater den plassen. Er du her alene?
- Mmm. Joa, jeg er vel det.
- Du må hilse på vennene mine.
Så kommer den obligatoriske hilserunden på mennesker jeg aldri husker navnet på og som jeg aldri kommer til å treffe igjen. Hun opplyser meg om at hun stikker på do, så jeg småprater litt med en fyr i brun ullgenser. Han må fryse, tenker jeg. Vi står å disser bandet litt, men kommer fram til at det kunne värt verre. Mye verre. Jeg kjenner en hånd på skuldra. Faen. Ikke igjen, tenker jeg og snur meg. Men det var ingen vakt. Hun smiler.
- Unnskyld meg, sier jeg til ullgensern og trekker dama med meg bort til en tom bås.
Vi utveksler navn og status. Mer gadd vi ikke å gjöre för tungene våre fant hverandre.
- Vil du väre med meg hjem. Jeg har hasj, sier hun og smiler.
Hun vet antagelig svaret på forhånd, så jeg gidder ikke å si noe. Bare reiser meg opp, tar henne i hånda og henter jakka. Gensern er borte, men jeg gir faen.

Så gikk vi.

Shop till you´re Dizzy!

Hun studerte neglene sine nöye, som for å se om de fortsatt var der.
- Unnskyld?!
Stemmen overdövde musikken i bakgrunden og rykte henne ut av en tankerekke som hadde begynt med brorens brylupp og nå var kommet til hennes egen bryllupsreise. Det engelske ordet "honeymoon" surret fortsatt rundt i hodet hennes når hun löftet blikket for å se hvem den kraftige herrestemmen tilhörte.
- Ja?
Hun nesten hvisker det, som om hun fortalte en hemlighet.
- Jeg vil gjerne ha denne buksen i mindre störrelse. Takk.
Han koster på seg et like overfladisk smil som det hun går rundt med hele dagen. Det er så lett å smile. Det var noe hans mor hadde lärt ham. "Om du bare smiler og er höflig, kommer du langt. Min elskede sönn." Han hörte stemmen hennes, som han hver dag forsökte å glemme, i hodet. Faen også.
- Selvfölgelig. Kom med meg, sa hun og så han i öynene.
Först da oppdaget hun at hans ene öye var gjemt bak et slapt öyelokk. Hun grösset lett, og satte opp farten mot jeansavdelingen som lå lengst inn i butikken. Han fulgte tett bak, og skammet seg når han lydlöst kommenterte den svajende rumpa foran ham. Hun var minst tretti år yngre og han ble på ny deprimert over å kunne konstantere at han var en gammel gris. En sånn som han selv hadde foraktet når han var yngre. "Om jeg bare kunne dö."
- Pröv denne, det er störrelse 36. Kanskje den passer bedre, sa hun med et smil om munnen mens hun tenkte "gamle jävla gris".
Hun var lei av å väre ronkeobjektet til disse idiotene. Nå skulle han inn i pröverummet og hun hadde ingen planer om å vente utenfor, slik hennes arbeidsinstruks sa at hun skulle. Servicevennlig. Hun hatet det ordet. "Nå står han sikkert der inne å ronker."

Han hadde prövd å si takk når hun ga ham buksen, men blikket fallt, som om det var styrt av tyngdekraften, på brystene hennes. Forsöket på å kamuflere det var misslykket og han noterte hennes spydige blikk, för han forsvant bak de trygge gardinene. Han fryktet at hun ville vente for å se hvordan buksene passet, men heldigvis forsvant hun med blikket festet på sine negler. Beltet er litt ödelagt, så han må rive og slite for å få det til å gi etter. Buksen faller til anklene. Uten å tenke trekker han ned de gamle trusene med hull i, de som han hadde stjelt fra sin kone som i dag lå på sykehjem. En brun stripe lyste mot ham og han kjente bare avsky. For alt.

- Hallo?
Hun skal stenge butikken og sjekker at pröverummene er tomme. Ingen svarer, men hun kan se noen fötter under de röde beskyttende gardinene. "Hva faen!" Hun sukker tungt og pröver på nytt å få kontakt med mennesket der inne. Stillhet. "Mökkadag", tenker hun idet hun sjekker neglene på nytt. Hun bestemmer seg, som på en innskytelse, og napper gardinene til side med en rask håndbevegelse. Innen hun forstår hva öynene forteller henne, ligger hun på gulvet i fosterstilling. Ingen tanker. Ingen lyder. Ingenting. Tomt.

Hva så hun?