Why They Fall is Hard Tell

- Jeg er så jävlig lei av det her, hvisker hun til seg selv.
Utenfor danser store snöflak sin vei mot den hvite bakken. Hun gråter, orker ikke å holde det tilbake mer. Putetrekket som hun gjemmer ansiktet i, begynner å få mörke våte flekker etter tårene som bare fortsetter å renne. Kroppen er tung og varm. Full av et liv hun ikke har lyst å leve. Det banker på dören.
- Nei!
Hun pröver å skjule sin gråtkvalte stemme, noe han gjennomskuer med en gang. Han har hört henne gråte så mange ganger tidligere. Også denne gang hörer han det. Dören åpner seg sakte og et hode stikker fram.
- Får jeg komme inn, spör han med lav stemme.
- Nei, hvisker hun tilbake.
Hun har fortsatt ansiktet begravd i puta og nekter å se på ham. Håper han forsvinner av seg selv så hun kan fortsette å gråte. Hun behöver virkelig å gråte uten innblanding fra noen.
- Takk, sier han og kommer inn.
Han står og ser på henne noen sekunder, veier sine ord og handlinger. Et blikk hun hater, men som hun heldigvis ikke ser akkurat nå. Nå ser hun ingenting. Alt er svart. Tomt. Uten innhold.

Han setter seg ned på sengen og stryker henne lett på ryggen med hånda.
- Ikke ta på meg!
Hun löfter hodet fra puta og ser på han for förste gang siden han kom inn i rommet. Dette er en av de tingene hun er så jävlig lei av. Hans usikre bevegelser, stotrende prating. Hans jävla usikkerhet som gjör henne til bitchen hun hater å väre.
- Kan du ikke bare gå? La meg väre i fred, sier hun og vender tilbake til putens mörke tomhet.
Han sitter på sengekanten og ser på den dalende snöen. Önsker seg bort. Ikke til noe spesiellt sted, bare bort.
- Nei, sier han til slutt, jeg har ikke tenkt å gå. Jeg sitter bra her.
- Whatever.
- En gang når jeg var rundt fem år gikk jeg meg vill i byen. Det begynte med at jeg trodde at min onkel skulle komme med toget. Min plan var å möte ham på togstasjonen.
Mens han forteller om denne grensesprengende opplevelsen fra barndommen, ser han ut av vinduet. Han tenker på en forelesning fra det förste året på universitetet der han lärte at snö i filmer ofte er et symbol for döden. Dette er kanskje det eneste han husker fra dette året. Hun har endelig sluttet å hulke og orker ikke å protestere mot hans lavmelte kjärtegn. Hånden lager små usynlige stier på hennes bare rygg. Den eneste lyden i leiligheten er hans rolige stemme og en hund som skjeller langt der borte i vinteren. Barndomshistorien har ikke noe fantastisk sluttpoeng, den er heller ikke spesiellt spennende, men det er en historie. Historier kan man forsvinne i. Det liker hun og det vet han.
- Vil du höre en historie til, spör han lavt.
- Ja, hvisker hun i puta.
- Jeg var femten når jeg og naboen skulle teste ut alkohol for förste gang, begynner han og legger seg ved siden av henne.
Snuser inn håret hennes, gir henne et kyss på kinnet og smaker saltet fra tårene som ikke lenger renner fra de triste blå öynene. Han holder om henne mens han forteller videre. Til slutt tar hun steget inn i den eneste verden hun kan akseptere. Sövnen. Han lytter oppmerksomt på hennes rytmiske pust mens han lurer på hvorfor livet virker som en flukt.