Shop till you´re Dizzy!

Hun studerte neglene sine nöye, som for å se om de fortsatt var der.
- Unnskyld?!
Stemmen overdövde musikken i bakgrunden og rykte henne ut av en tankerekke som hadde begynt med brorens brylupp og nå var kommet til hennes egen bryllupsreise. Det engelske ordet "honeymoon" surret fortsatt rundt i hodet hennes når hun löftet blikket for å se hvem den kraftige herrestemmen tilhörte.
- Ja?
Hun nesten hvisker det, som om hun fortalte en hemlighet.
- Jeg vil gjerne ha denne buksen i mindre störrelse. Takk.
Han koster på seg et like overfladisk smil som det hun går rundt med hele dagen. Det er så lett å smile. Det var noe hans mor hadde lärt ham. "Om du bare smiler og er höflig, kommer du langt. Min elskede sönn." Han hörte stemmen hennes, som han hver dag forsökte å glemme, i hodet. Faen også.
- Selvfölgelig. Kom med meg, sa hun og så han i öynene.
Först da oppdaget hun at hans ene öye var gjemt bak et slapt öyelokk. Hun grösset lett, og satte opp farten mot jeansavdelingen som lå lengst inn i butikken. Han fulgte tett bak, og skammet seg når han lydlöst kommenterte den svajende rumpa foran ham. Hun var minst tretti år yngre og han ble på ny deprimert over å kunne konstantere at han var en gammel gris. En sånn som han selv hadde foraktet når han var yngre. "Om jeg bare kunne dö."
- Pröv denne, det er störrelse 36. Kanskje den passer bedre, sa hun med et smil om munnen mens hun tenkte "gamle jävla gris".
Hun var lei av å väre ronkeobjektet til disse idiotene. Nå skulle han inn i pröverummet og hun hadde ingen planer om å vente utenfor, slik hennes arbeidsinstruks sa at hun skulle. Servicevennlig. Hun hatet det ordet. "Nå står han sikkert der inne å ronker."

Han hadde prövd å si takk når hun ga ham buksen, men blikket fallt, som om det var styrt av tyngdekraften, på brystene hennes. Forsöket på å kamuflere det var misslykket og han noterte hennes spydige blikk, för han forsvant bak de trygge gardinene. Han fryktet at hun ville vente for å se hvordan buksene passet, men heldigvis forsvant hun med blikket festet på sine negler. Beltet er litt ödelagt, så han må rive og slite for å få det til å gi etter. Buksen faller til anklene. Uten å tenke trekker han ned de gamle trusene med hull i, de som han hadde stjelt fra sin kone som i dag lå på sykehjem. En brun stripe lyste mot ham og han kjente bare avsky. For alt.

- Hallo?
Hun skal stenge butikken og sjekker at pröverummene er tomme. Ingen svarer, men hun kan se noen fötter under de röde beskyttende gardinene. "Hva faen!" Hun sukker tungt og pröver på nytt å få kontakt med mennesket der inne. Stillhet. "Mökkadag", tenker hun idet hun sjekker neglene på nytt. Hun bestemmer seg, som på en innskytelse, og napper gardinene til side med en rask håndbevegelse. Innen hun forstår hva öynene forteller henne, ligger hun på gulvet i fosterstilling. Ingen tanker. Ingen lyder. Ingenting. Tomt.

Hva så hun?