"Det er så jævla mörkt"

Det er en onsdag morgen. Gårsdagen husker jeg klart helt fram til rundt syv på kvelden. Resten av dagen er pussig nok ikke forvart i min hukommelse, men kroppen husker. Fyllesyk med nerver av piggtråd som truer med å slite mine organer fra hverandre, våkner jeg rundt halv tolv. Dagens første følelse er smerte og den kommer fra min høyre skulderregion. Som i et flash fra en dårlig tirsdagsfilm på TVN minns jeg vagt at jeg stiftet nærmere bekjentskap med Nørrebros asfalt. Jeg vet ikke når, jeg vet ikke hvor og jeg vet definitivt ikke hvorfor, men det har jeg altså gjort. Skuldre juger aldri. Like over hofta på samme side som den skrikende skuldern er huden klistret til lakenet. Når jeg langsomt drar lakenet fra, høres det litt ut som en borrelås. Noen som husker de gode gamle joggeskoene på 80-tallet? Jeg prøver å reise meg og det får skuldern (eller hva det nå er) til å skyte med tungt gods og tårene nærmer seg når jeg resignert synker tilbake på ryggen og syns synd på meg selv. Etter å ha inspisert taket og tenkt på fraværet av hukommelse, prøver jeg igjen. Denne gangen langsomt. Til slutt får jeg bakset meg opp i en slags halvsittende stilling på senga. Jeg ser meg selv i speilet på andre siden av rummet. Ordet ”sørgelig” er det eneste jeg klarer å få ut av min refleksjon.

Håpet om en forstuelse eller bare et slag, svinner for hvert sekund jeg står i dusjen og lager grimaser som kunne ha vært hentet fra en Stephen King film på 80-tallet. Jeg bestemmer meg for å få en second opinion, som det så flott heter, og ringer H. Hun befaler meg å ta en taxi til legevakten, så jeg tar på meg en bukse, en genser og noen sko som jeg ikke knyter. Når jeg skal sjekke pungen for penger merker jeg at den er borte, sammen med jakka. Selvfølgelig, det burde jeg nesten ha visst. Jeg merker hvordan jeg plutselig, og for første gang på lenge, savner en kjæreste. Heldigvis har jeg gjemt unna noen tipspenger i en espressoboks. En hyggelig taxisjåfør som heter Ludovic stopper og jeg forsøker å komme meg inn i bilen uten å måtte skrike høyt av smerte. Selvfølgelig er jeg så fokusert på skuldern at jeg glemmer hodet som smeller i metallet på vei inn.
- Au. Helvete.
- Går det bra?
Han ser på meg og jeg mumler noe tilbake før jeg sier det magiske ordet.
- Skadestuen på Fredriksberg.
Han nikker og presser gasspedalen litt ned så vi rekker det grønne lyset. Etter en stund klarer han ikke å la være, jeg vet han har sett på meg flere ganger og forsøkt å forstå hva som er galt.
- Hva har du gjort?
- Ramla på sykkel og nå har jeg latterlig vondt i skuldern, forteller jeg og peker på min høyre skulder.
- Kragebenet, sier han bare.
Jeg nikker.

Turen koster 42 kroner og jeg langer over en 50-lapp. På veien får jeg en "god bedring" slengt etter meg. Inne på skadestuen, eller legevakta som det heter på norsk, sitter det tre mennesker. En fyr i begynnelsen av 20-åra som leser Hafnia Punk, en bok om mennesker som bor og lever i København. En grei bok som får tiden til å gå, men ikke akkurat noe som forandrer ens liv. Jeg kan ikke helt se hva som er galt med ham. På andre siden i det hvite rommet sitter det en mor og en datter. Dattern har armen i fatle så den er ganske enkel å finne ut av. Kanskje hun også tryna på sykkel?

I skranken står en kvinne i hvit kjortel, hvite tresko, briller og musebrunt hår. Hun er kanskje i slutten av førtiåra. Vennlig spør hun meg om enkle opplysninger som personnummer, hvorfor jeg er der, telefonnummer og andre ting man tydeligvis må informere om før hjelpen kommer. I midten av rommet siver det sol inn gjennom glasstaket, varmen er uutholdelig og det samme er den sterile sykehuslukten. Etter å ha forsøkt meg på dagens avis, gir jeg opp og tusler utenfor. Selvfølgelig har jeg ikke fyllt opp med sigaretter og nå er pakken tom med unntak av en enkelt. Jeg banner lavt og registrerer at jeg heller ikke kan kjøpe en leskende iste for å døyve tørsten, ettersom jeg kun har en 50-lapp og skrankedamen veksler selvfølgelig ikke. Utenfor er det et lite skilt som henviser røykere til en sittegruppe som består av to benker, et bord og et digert askebeger på bakken. Hele herligheten bader i sol og jeg forbanner nok en gang at jeg ikke fikk med meg jakka hjem. Jeg kunne hatt solbriller på.

En eldre frue dukker plutselig opp fra ingenting.
- Ja, HER får vi være. Det er vel ikke lenge til denne benken også forsvinner. Bare vent! Du vet, vi røykere er paria nu, sier hun.
Jeg nikker bare på hodet og mumler et svar som støtter opp om hennes utsagn. Det er kun to uker før Danmark innfører røykelov og det er akkurat like mange diskusjoner her, som det var i Norge og Sverige i sin tid.
- Så hva er galt med deg da? Noe skal det jo feile oss alle, sier hun og klukker litt av sin artige lille kommentar.
Jeg gir henne den korte versjonen og sier at det er noe fundamentalt galt med skuldern. Hun ser på den og nikker gjenkjennende.
- Min ene sønn var vill når han var liten. Hele tiden fikk han skuldern ut av ledd. Ja, det skjedde så mange ganger at jeg til slutt fikk opplæring i hvordan man setter den tilbake. Man kan da heller ikke møte opp på legevakten tre ganger i uken eller hva?
- Øh, nei.
- Og jeg kan se at skuldern din henger. Det er helt sikkert det som er feil, sier hun og jeg begynner å skjelve av tanken på at den gamle damen skal ta saken i egne hender.
Istedet sneiper hun sin sigarett.
- Det var hyggelig og jeg håper du blir hurtig frisk.
- Takk skal du ha, sier jeg på min fineste dansk og ser hun vakler seg mot en liten rød bil.

Etterhvert går jeg inn og setter meg igjen. Jeg har nå tilbragt en time her, og det eneste som har skjedd er at noen har fyllt ut et skjema. Ti minutter senere sitter jeg på en seng som er dekt med et slags tynt papir og håper jeg ikke skal legge meg ned. Så kommer jeg aldri opp igjen. Jeg får aldri med meg navnet hennes, men hun er mørkhåret, tynn og brune øyne. Mens hun trykker rundt på skuldern spør hun om det gjør vondt og jeg stønner hver gang smerten kommer til overflaten. Hun registrerer også såret lenger ned på siden og insisterer på å gi meg en stivkrampesprøyte før hun forsvinner ut av døra og jeg får beskjed om å sette meg tilbake igjen. Nye ti minutter går før mitt navn på ny blir ropt opp. Denne gangen skal jeg opp en trapp for å ta røntgen. Har alltid syns det er litt fascinerende med røntgen, litt som Supermanns syn bare med en superstor og merkelig maskin. Noen minutter senere sitter jeg igjen i venterummet og har lyst på en sigg. Skuldern gjør fortsatt vondt, og hvor i helvete blir det av morfinen jeg har gledet meg til?! Så flink som jeg har vært med å styre unna hard drugs, så får jeg ikke noe fra doktorn engang. Irriterende. Betaler jeg kanskje ikke nok skatt?

To nye gjester har kommet. Bygningsarbeidere ser det ut som, han ene blør fra høyrehånda mens han andre sitter å glor i veggen. Muligens er han bare med for å holde klumsen med selskap. Begge to har masser av tattiser og ser litt skumle ut. Kanskje de er polske? Røntgenlegen har tydeligvis jobba i andre etage for nå er mine bilder ferdige og jeg blir fulgt bort til en herre. Han tryller fram et vakkert bilde av skuldern og begynner å peke.
- Du har b-b-b-brukket k-k-kragebenet. Her er din skulder, den er helt f-f-fin, men her ser du selve bruddet. Du skal få en b-b-b-bandage som du skal ha i t-t-tre uker.
- Jaha, sier jeg og er litt lettet over at det ikke skal noe sykehusopphold til for å få meg tilbake til de sterkes verden.
- Vi f-f-f-foretar sjelden i-i-inngrep ved brudd p-p-på kragebenet med mindre b-b-b-benet stikker ut av huden. Følger du med i T-t-t-t-tour de France? Ja, for noen år siden var det en som fikk et v-v-v-virkelig stygt brudd, der benet gikk gjennom huden og sto r-r-r-rett opp. Hahahahaha.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal reagere på historien og den hysteriske lattern, men ettersom jeg tror han prøver å muntre meg så ler jeg halvhjertet med. Det er den første legen jeg har møtt som stammer. Har de fortsatt ikke funnet noen piller som hjelper på det? Tydeligvis ikke. Mannen forsvinner og jeg blir sittende med hun som undersøkte meg første gangen. Hun drar fram en slags bandage som heter 8-tallsbandage. Den skal visst dra skuldrene mine litt tilbake så alt gror riktig. Kanskje jeg til og med kan få litt bedre holdning. Denne skal jeg gå med i tre uker. Heldigvis kan man ha den under klær uten at noen ser noe. I min worst-case-scenario så jeg for meg en slags gipskonstruksjon der begge armene stod rett ut til siden. Hun forklarer meg inngående hvordan denne fantastiske bandagen med borrelås brukes, før hun henter noen smertestillende og hiver meg på dør.

Jeg går hjem i smerter og tilrettelagt foran tv ringer jeg Mamma og får noen trøstende ord. En venninde kommer også innom med smertestillende, en glemt skjorte og litt sjokolade. Før hun går sverger vi en pakt på å aldri sykle under beruselse igjen.