War - What Is It Good For?!

- Det er en herlig dag for slosskamper. - Mmmhm, svarer Sofie og gnir bort det siste sovestøvet fra øynene. Det var tidlig på dagen og Søerne badet i den varme formiddagssolen. Vi fikk en liten smak av vår. Ungeren hadde blitt rydda tidlig på morgenen og 35 stakkars bakfulle kids ble vekt med politihelikopter, skum og vann. Grafikken på frokost-tv viste hvordan fire politimenn ble firet ned fra helikopteret. Og alt dette for en gjeng med kids? Hele Nørrebro gikk som i en transe, vi hvisket nesten til hverandre og vi hørte andre gjøre det samme. Dagen alle har ventet på siden lenge før jul, er endelig her. Ryktene fortalte om en demo fra Blågårdsgade klokka fem på ettermiddagen og politiet var ute i riksdekkende for å be Københavnerne om å holde seg unna bydelen, som også går under navnet Nørrebronx. Også de var forberedt på krig idag og de skjulte det ikke.

Noen timer senere er klokka fem og vi spaserer igjen langs Søerne. Mørke skyer kommer langsomt fra nord og det er som om vi spiller i en gammel svensk ungdomsfilm. - Shit, det kommer til å bli krig der borte. I mitt nabolag! - Ja, det er litt fucked up faktisk. Håper det kommer masse folk ihvertfall. Se der borte, de har stengt av broa, sier hun. Jeg ser blålysene blinke langt der borte. Nå begynner det, tenker jeg. Vi runder hjørnet til Nørrebrogade og ser tre store blå kassevogner med gitter over frontruta. - Sjekk der a. Rett ved Blågårdsgade, utbryter hun og peker overtydelig. - Men hvor er folket? Hvorfor har ikke alle barrikadert seg, sier jeg og peker på Propps, der alt ser ut som vanlig. - Næh, men de har jo satt opp ett sånt støtteskilt på døra, så de får sikkert være i fred. - Smart, konkluderer jeg før jeg blir tørst. La oss stikke inn på kiosken og kjøpe noen øl.

Blågårdsgade er full av mennesker. For det meste under 30, men også endel gammelradikalere og nørrebroromantikere fra gode gamle dager. Det finns småbarnsfedre, rockabillyjenter, punkere (selvfølgelig), alkiser, byoriginaler og stort sett alle kategorier du kan plassere mennesker under. Så går vi! Han som roper oppfordringen har på seg en nagleinfisert skinnjakk og det blonde håret behøver snart en vask. Mengden begynner sakte å bevege seg mot Nørrebrogade. - Jeg gidder ikke å stå i frontlinja ass, sier Sofie med tanke på politibilene der framme. - Nei nei, slapp av. Vi henger litt her så hopper vi inn litt senere, men jeg vil ikke stå altfor langt bak. Må jo se hva som skjer også, sier jeg og drar henne inntil veggen mens demonstrasjonen glir forbi. - Kom, sier jeg etter en liten stund og tar henne i hånden. - Øhh.. Jeg vet ikke helt, sier hun og stritter litt imot. - Jojo, det er fett nok. Vi er trygge her. Jeg lover. Kom nå. Vi går med noen hundre meter før jeg legger merke til at alle de tilsynelatende hyggelige menneskene rundt oss, plutselig er byttet ut med sinte ungdommer som gjemmer seg i sorte hetter og skjerf over ansiktet. “Politikontroll skaber mer vold” roper de samstemt. Endelig kommer vi ut fra den smått klaustrofobiske Blågardsgade og dreier nordover på Nørrebrogade. Her passerer vi fire kassevogner fulle av politimenn. De gjør ingenting og ingenting blir heller gjort mot dem, annet enn å rope såkalte ukvemsord. - Vi skal selvfølgelig mot huset, utbryter jeg i et øyeblikk av klarhet mens jeg vifter med flaska. - Selvfølgelig. Sjekk bilene. Står de fortsatt bare der? - Ja. Nå er vi isolert på Nørrebro. Det står sikkert flere biler og venter i krysset ved kirkegården der oppe, sier jeg og nikker i samme retning som vi går. Folka rundt oss virker glade (de sinte går lengre fram) og drikker sine bayer mens de viser støtte til huset. Noen roper, andre synger og andre igjen springer rundt med elektriske lekegitarer. - Jævlig god stemning her. Til tross for at de tok huset og at det er en sorgens dag, virker folk blide og glade. - Joa, fett nok, men det varer nok ikke lenge, sier hun. Plutselig kan vi se at folk der framme plutselig beveger seg hurtigere og noen sekunder senere flyr det malingsbomber mot en politibil lenger opp i gata. Jeg spør en hyggelig sidemann om han vet hva som skjer der framme. - Politiet går inn og fjerner nøkkelpersoner fra demonstrasjonen, forteller han.

Etter en stund roer det seg ned, politibilen forsvinner og vi begynner å marsjere igjen. Langs gata ser vi bekymra butikkeiere och caféansatte som står ved døra og ser på. Selv om de aller fleste på Nørrebro er på Ungerens side, og kidsa bruker å være ganske selektive på hva de knuser, så vet alle at denne gangen er det alvor. De har tatt huset, rydda det og en beslutning på rivning kan komme hurtig. Flere forretninger har satt opp barrikader foran vinduene som raskt blir overfyllt med spraymaling. ”Ungeren blir!””Vi gir oss aldri!” Vi passerer Temple Bar, min arbeidsplass. Domo står utenfor og passer på døra med en bekymra mine, han har sett det før og vet hvordan det kan gå. Til nå har han vært heldig, men med store panoramavinduer skal det ikke så mye til før han blir x-antal tusen fattigere. Flere av kidsen fra Ungeren bruker å dra dit for å drikke øl og spille pool, og derfor finns det et håp om at baren får stå i fred. - Har det vært noe bråk ennå, spør jeg. - Nei, stille og rolig. Men det har ikke engang startet… Ordene henger litt i luften før vi marsjerer videre mot Ungeren. - Ojshit, det står åtte biler der oppe. Seks stykker i veien og en på hver side, sier jeg med høy stemme. - Hva?! Faen, jeg ser ikke en dritt, hva skjer a? - Mmm.., sier jeg og drar henne til venstre side av veien for å kunne se litt bedre, men jeg merker at folk virker urolige og nå har de stoppet å gå. - De kaster malingsbomber og flasker på bilene, men det virker ikke som om det skjer så mye mer enn det, forteller jeg og myser mot frontlinjen. Mitt behov for å være der det skjer, gjør at jeg drar en motvillig Sofie nærmere farezonen. Men det skjer ikke noe mer. De kaster flasker, stein, malingsbomber og roper skjellsord mot politimennene som antagelig sitter å driter på seg av redsel i bilene sine. Nå er det bare et spørsmål om tid før noe skjer, det er en dyster og aggressiv stemning blant de aller fleste. Det er akkurat da de seks politibilene på veien slår på sirenen, gjør en u-sving og kjører mot runddelen.

Jublen over de resignerte politibilene letter stemningen og folk prater med hverandre der de går langs assistentens kirkegård på vei mot Ungeren. Gleden varer selvfølgelig ikke så lenge, for langt der oppe ved runddelen blinker det intenst i blått. Lenger enn det kommer vi ikke, og det vet alle. For en snau halvtime siden hørte vi en punker uttale at de skulle bare vente til mørket kom, da skulle snuten få problemer. Nå er det skumring. - Nå har de begynt å kaste malingsbomber igjen, forteller jeg min litt lavere kompanjong. Vi blir stående å bare se på og drikke øl mens demonstrantene samler seg fra begynnelsen til slutten av kirkegården, som forøvrig er låst og inneholder tre konstabler med sultne hunder. Mens vi står å diskuterer hva som skjer nå, kommer plutselig fire eller fem kassevogner ut av en sidegate omtrent midt i demonstrasjonen og splitter oss effektivt i to. Det hopper folk ut av kassevognene med hjelm og batonger ved runddelen. De som står foran springer bakover. Tidvis er stemningen panisk og ingen vet helt hva som skjer. Vi håper at politiet setter pris på at jeg og Sofie står langs en vegg og ser harmløse ut. Danske fengsler er ikke så intressante kommer vi fram til, og vi har også sett hvordan det danske politiet behandler demonstranter. - Shit! Hva gjør vi nå? Vi kommer jo ingen steder, sier hun mens noe smeller så høyt at vi nesten instinktivt bøyer oss ned. - Vi står bare her tror jeg. Det er jo ikke jo mange folk igjen akkurat her, de er spredd i sidegater kanskje. Men jeg tror vi er relativt trygge her.

En time senere går vi nedover Nørrebrogade igjen, det er ikke flere folk ved runddelen og det eneste tegnet på demonstrasjon er en liten brann, femti personer og noen politibiler. Vi undrer over hva som skjer nå og om vi bør ha mer øl. Telefonen ringer. - Hei, det er Ina, du… det blir ikke noe jobbing i kveld. Det kommer til å gå galt og det er ingen vits å ha åpent. Vi har allerede evakuert folk ut i bakgården ettersom Nørrebrogade er kaos og det har vært politifolk her inne. - Okey, sier jeg og er fornøyd med å kunne se mer av krigen, og drikke litt mer øl. Jeg skal ikke jobbe i kveld alikevel, sier jeg til Sofie. - Hurra. Så blir det krig og øl! Vi skåler og diskuterer hva som vil skje videre. Sjefen sa jo at det var akkurat som sist gang. En liten pause, før det store smellet. Hans evige ord var ”Det er ikke over, ikke på lang tid”.