Why They Fall is Hard Tell

- Jeg er så jävlig lei av det her, hvisker hun til seg selv.
Utenfor danser store snöflak sin vei mot den hvite bakken. Hun gråter, orker ikke å holde det tilbake mer. Putetrekket som hun gjemmer ansiktet i, begynner å få mörke våte flekker etter tårene som bare fortsetter å renne. Kroppen er tung og varm. Full av et liv hun ikke har lyst å leve. Det banker på dören.
- Nei!
Hun pröver å skjule sin gråtkvalte stemme, noe han gjennomskuer med en gang. Han har hört henne gråte så mange ganger tidligere. Også denne gang hörer han det. Dören åpner seg sakte og et hode stikker fram.
- Får jeg komme inn, spör han med lav stemme.
- Nei, hvisker hun tilbake.
Hun har fortsatt ansiktet begravd i puta og nekter å se på ham. Håper han forsvinner av seg selv så hun kan fortsette å gråte. Hun behöver virkelig å gråte uten innblanding fra noen.
- Takk, sier han og kommer inn.
Han står og ser på henne noen sekunder, veier sine ord og handlinger. Et blikk hun hater, men som hun heldigvis ikke ser akkurat nå. Nå ser hun ingenting. Alt er svart. Tomt. Uten innhold.

Han setter seg ned på sengen og stryker henne lett på ryggen med hånda.
- Ikke ta på meg!
Hun löfter hodet fra puta og ser på han for förste gang siden han kom inn i rommet. Dette er en av de tingene hun er så jävlig lei av. Hans usikre bevegelser, stotrende prating. Hans jävla usikkerhet som gjör henne til bitchen hun hater å väre.
- Kan du ikke bare gå? La meg väre i fred, sier hun og vender tilbake til putens mörke tomhet.
Han sitter på sengekanten og ser på den dalende snöen. Önsker seg bort. Ikke til noe spesiellt sted, bare bort.
- Nei, sier han til slutt, jeg har ikke tenkt å gå. Jeg sitter bra her.
- Whatever.
- En gang når jeg var rundt fem år gikk jeg meg vill i byen. Det begynte med at jeg trodde at min onkel skulle komme med toget. Min plan var å möte ham på togstasjonen.
Mens han forteller om denne grensesprengende opplevelsen fra barndommen, ser han ut av vinduet. Han tenker på en forelesning fra det förste året på universitetet der han lärte at snö i filmer ofte er et symbol for döden. Dette er kanskje det eneste han husker fra dette året. Hun har endelig sluttet å hulke og orker ikke å protestere mot hans lavmelte kjärtegn. Hånden lager små usynlige stier på hennes bare rygg. Den eneste lyden i leiligheten er hans rolige stemme og en hund som skjeller langt der borte i vinteren. Barndomshistorien har ikke noe fantastisk sluttpoeng, den er heller ikke spesiellt spennende, men det er en historie. Historier kan man forsvinne i. Det liker hun og det vet han.
- Vil du höre en historie til, spör han lavt.
- Ja, hvisker hun i puta.
- Jeg var femten når jeg og naboen skulle teste ut alkohol for förste gang, begynner han og legger seg ved siden av henne.
Snuser inn håret hennes, gir henne et kyss på kinnet og smaker saltet fra tårene som ikke lenger renner fra de triste blå öynene. Han holder om henne mens han forteller videre. Til slutt tar hun steget inn i den eneste verden hun kan akseptere. Sövnen. Han lytter oppmerksomt på hennes rytmiske pust mens han lurer på hvorfor livet virker som en flukt.

Whats The Story, Morning Glory!

Han våkner til et skrik. Eller närmest et slags ul, som en ulv kanskje höres ut når den blir skutt av sinte bönder i Gudbrandsdalen. Öynene er åpne og hodet föles som sirup. Det förste Hampus ser denne dagen er en kvinne som kollapser og lander på gulvet med en dump lyd. Hva faen? Monika har sko på, hva er det han glor på? Det er tydelig at hun forsökte å snike seg ut mens leiligheten fortsatt var svept i vakre drömmer. Han river dynen av seg og den friske lufta fra det åpne vinduet treffer kroppen. Kaldt. På gulvet foran bena hans ligger hun og rister helt ukontrollert.
- Våkn opp for helvete, skriker han nesten i falsett mens de bakfulle hjernecellene forsöker å finne sine faste plasser.
Hjertet banker fort som Slayer på sitt värste (eller beste vil noen si). Panikken brer seg og han håper at Stein kan tilföre litt fornuft i dette kaoset.
- Stein for faen. Kom deg inn hit. Helvete. Helvete.
Idet panikken begynner å bre seg og han forbereder seg på å se sitt förste döde menneske, åpner endelig Stein döra. To meter höy, januarhvit kroppsfarge og en grå gammel boxer som behöver å skiftes ut. Stein drakk også öl i går. Nå gnir han seg i öynene, som for å sjekke at det han ser er virkelig og ikke bare rester etter morgendrömmen.
- Nåh. Det er Monika. Hun har epilepsi, sier han sakte.
- Hva? Faen. Hva gjör jeg? Skal jeg gjöre noe? spör Hampus mens han stryker henne over håret. Det kan ihvertfall ikke gjöre tilstanden verre.
- Neeei, tror ikke det er så mye å gjöre. Bare å vente til det går over.
Stein står bare der å ser på, han er heller ikke vant til å våkne så dramatisk, og behöver noen sekunder for å summe seg.
- Ok.. Fett nok, så sitter jeg bare her til det går over.

Og det gjorde han. Hvisket noe han håpet var beroligende ord og strök henne mekanisk over det mörkebrune håret. Hennes öyne var vidåpne. Det var som om hun forsto hva som skjedde uten å kunne kommunisere det. Hele kroppen hennes ristet, som om det forsökte å kvitte seg med noe. Han hörer Stein tenne seg en Marlboro på stua og får umiddelbart lyst på en selv. Etter noen minutter begynner hun å falle til ro, selv om öynene hennes forteller at hun fortsatt ikke er helt med.
- Mmm. Ahh. Faen. Må gå. Interjvu, stammer hun fram med spak stemme og forsöker å reise seg.
Beina holder ikke og hun faller sammen igjen. Håper hun ikke lager merker i gulvet, tenker Hampus. Jävla ubearbeida tregulvhelvete som truer hans kjäre depositumspenger. Han böyer seg ned, tar tak under armene og löfter henne opp i senga.
- Du får ligge her noen minutter. Uten å kunne stå på beina er det vanskelig å komme noen vei, nesten hvisker han.
Hun protesterer uten kraft og aksepterer til slutt sin skjebne. Med lukkede öyne faller hun til ro. Han stryker henne på kinnet og sier at alt blir bra. Ingen lyd.

Hampus går inn i stua og de to smiler trött til hverandre.
- Faen for en morgen, sier han og tenner opp en sigg fra Steins pakke, trekker röyken rolig ned. Han behöver denne.
- Hehe. Men du visste jo at hun har epilepsi?
- Joda mannen, men panikken blokkerte ut hukommelsen. Jeg veit da faen. Ble jävla stressa. Faen for en actionstart på dagen mann! Ahh.
Stein har et halvsmil over leppene og virker merkelig fornöyd.
- Så pulte dere, spör han.
- Nei, vi gjorde faktisk ikke det. Jeg har jo blitt ekspert på å sove med jenter, det er min nye greie. Dessuten har hun kjäreste, og jeg lovet å väre snill.
- Hehe, humrer Stein, du slipper ihvertfall å bli buksvoger med Henrik. Du er en av få.
- Ja faen, godt poeng. Er du ..... med Henrik?
- Joda, Stein smiler, og jeg angret som en hund.

Vi humrer lavt når plutselig det kommer lyder fra soverommet. Monika er våken igjen og hun vil gå. Det er litt som å se Morten Harket i "Take on me"- videoen når han kaster seg i veggene. Hun ser forundret på Stein som hilser glatt.
- Hei Monika. Hvordan går det?
- Öhh. Mmm. Hei. Jeg må gå, sier hun og ser på Hampus.
Det virker ikke som hun kjenner igjen Stein, selv om de drakk öl sammen for bare åtte timer siden.
- Men faen. Ta det litt med ro. Du er ikke helt frisk ennå, sier Hampus.
- Jeg må gå, gjentar hun.
- Vent i ti minutter bare, sier Stein, drikk en kaffe.
Han hadde for öyeblikket glemt at det ikke finnes noe kaffe i huset, men det spiller ingen rolle.
- Nei, jeg må gå.
Det er tydeligvis et mantra eller noe, tenker Hampus. Jeg må gå.
- Hvor er jakka mi.
De leter opp den svarte skinnjakka i fellesskap og hun stabler seg mot utgangsdöra. Det er ikke noe de kan gjöre. Hun forsvinner ut av döra og vi buzzer henne ut av bakgården. Borte.

Det er lenge siden Stein og Hampus hadde en så underlig morgen.