You Should Be The One I´ll Allways Love

Jeg må skrive noe denne siste natten i Göteborg, men jeg har ingenting å si. Det jeg vil skrive finns ikke i noen ordbok og kan ikke forklares. Bare föles. To år har det blitt her, to år som ikke kan sammenlignes med noe annet jeg har opplevd. To år av oppturer og nedturer. To år i en by der alt går litt langsommere. Det er med rennende tårer jeg kommer til å sitte på bussen i morgen ettermiddag.

Jeg orker ikke mer.

The Rain

What am I to myself
that must be remembered,
insisted upon
so often? Is it

That never the ease,
even the hardness,
of rain falling
will have for me

something other than this,
something not so insistent -
am I to be locked in this
final uneasiness.

- Robert Creeley

All I Can Do Is Write About It

- Hva faen gjör alle de jävla menneskene her? Har de ikke en jobb de skal väre på? Har de ikke et jävla liv? Jeg blir så forbanna, mumler jeg lavt for meg selv mens jeg går gjennom Slottsskogen.
Sola skinner og det virker som om alle skal klemme de siste timene ut av denne globale oppvarmningshösten. Jeg tenker for meg selv at apokalypsen kommer närmere for hver dag, og undrer om jeg er så heldig at jeg kanskje kan oppleve den. Tenk hvilket privilegium. Jeg levde til å se denne forpesta planeten gå under. Om jeg bare visste når det skulle skje så jeg får tid til å kjöpe inn champagne og rulle ferdige jointer som jeg kan nyte av mens jeg merker at grunden under mine fötter begynner å skjelve. Når himmelen blir svart og alle idiotene springer i panikkartet rundt i srikler, skal jeg sitter full og skev mens jeg ler höyt av skadefryd. Det blir fint.

På den måten ruller tankene mine mens jeg altså vandrer gjennom parken der alle mammaer og pappaer sitter med sine små usympatiske barn. Jeg går store omveier rundt dem av frykt for at de kommer til å angripe meg. Man vet jo aldri. Barn er urasjonelle vesen som jeg ikke stoler på. De liker meg ikke. Ofte peker de anklagende på meg og skal alltid hilse. Faen også. Jeg er på vei mot trikken. Eller spårvagnen som den heter her borte. Skal som vanlig reise ett stopp. Fra Linneplatsen til Sahlgrenska Huvudingången. Derfra går jeg hjem. Det tar ganske nöyaktig åtte minutter om jeg ikke er for sliten til å gå i normalt tempo. Ettersom klokka er fire skal de som faktisk har en jobb også ta akkurat den trikken jeg skal ta. Så jävla typisk. Det skjer hver gang föles det som. Jeg kommer i prat med en utviklingsstudent. Antagelig fra Gambia om jeg utgår fra hans svenske dialekt og måten han mumler mer enn han prater.
- Jag betalar, sier han til meg og jeg skjönner ikke et piss.
Jaha, tenker jeg, men rekker ikke å si noe för han prater videre.
- Jag har blivit kontrollerat en gång för några veckor sen.
Mumlinga kombinert med ett manglende svenskt ordforråd gjör at jeg begynner å gjette meg fram til hva han mener. Jeg smiler. Det bruker å funke, tenker jeg. Hold kjeft og smil bare. Vognen rister og jeg kjenner de små, men lett gjenkjennelige g-kraftene som indikerer at Sahlgrenska Huvudingången er to hundre meter borte. Og da skjer det. Jeg fatter hva han pröver å si. Når jeg gikk inn så han antagelig at jeg hverken hadde hundrekort eller månedskort. Vi er frender. I vår småkriminalitet finner vi et felles gulv å stå på. Han betaler heller ikke på trikken! Så jävla typisk for nå skal jeg av og det som kunne ha värt en fantastisk samtale med en fyr fra Gambia om trikkesniking, ble aldri noe av. Et möte i verden som ble avlyst grunnet kommunikasjonssvikt. Jeg snur meg mot han. Vil fortelle at jeg forstår.
- Du får ha lykke til, sier jeg og strekker ut neven.
Han tar den slapt og vi rister som besatte. I det jeg hopper ut hörer jeg at han forsöker å si at jeg skal ha en bra dag. Så forsvinner han. Håper han ikke ble tatt. For vi har et gulv sammen.

The Boredom Overtook Us

Dere skulle sett meg nå venner. Snörra renner ned gjennom mustasjen. Mellom leppene har jeg en sigg og på skallen har jeg et stort sölvfarga headset der Kenny Rogers (av alle) fortelller sine lärerike historier. Jeg har to puter i ryggen og en under knärna. På min höyre side står det et askebeger, en dassrull, et stykk aftonbladet, to notisböker, en mobil, lommebok, to fjernkontroller, cigaretter og en pakke röyk med en lighter på. Jeg er halvveis ned i kartongen med rosevin og tar tilfeldige klunker av en snart-tom fernetflaske. Så er det kanskje ingen overaskelse at jeg er halvfull på en mandag, men hvem bryr seg?

Jeg tenkte å fortelle om min dag, men det er ikke så mye å fortelle. Jeg sto opp uten bröd og ble tvunget til butikken för frokosten kunne inntas. Faen.

Nå gidder jeg plutselig ikke skrive mer.

Känn ingen sorg för mig Göteborg!

Det er alltid litt trist å si farvel. Jeg pröver normalt å undvike situasjoner som förer til lange avslutninger, men denne gangen skal jeg dröye det.

Jeg vil vandre rundt i höstsolen nedover Vasagatan og se de fargerike bladene som forsöker å gi göteborgerne et hullete tak mot regnet som må komme om ikke så lenge. Jeg vil gå nedover andra lång og betrakte freaksen som går brune pubrunder og stripperne på vei til jobb på Wandas. Jeg vil hilse på selene og elgen i Slottsskogen en siste gang. Jeg vil promenere i Linnégatan og se folk drikke den kanskje siste utepilsen för vintern kommer. Jeg vil sitte på Pustervik og lese Svenska Dagbladet og kjenne duften av dagens lunsjsuppe. Jeg vil gå opp trappen, trykke inn koden og bli mött av en glad hund i den gamle leiligheten på fine Masthugget. Jeg vil höre på Lars Winnerbäck mens jeg sitter på spårvagnen og spaner etter kontrollörer. Jeg vil sitte på balkongen med ett glass rosévin, en cigarett og se utover trärne som vajer tålmodig i den svale brisen. Jeg vil sitte på Bar Italia med min espresso og höre blandingen av svenske og italienske diskusjoner. Jeg vil sitte ved elva på röda sten og röyke en joint med J mens danskeferga, med vinkende passagerer, glir under den mektige grönne broen. Jeg vil stå på Gamla Ullevi og skrike fortvilet når blåvitt forsöker å ta hjem ligaseieren. Jeg vil gå langs Såggatan og tenke på hvor mange fine leiligheter det ligger der. Jeg vil gå på Sticky og danse til the Cure mens jeg flörter med indietjejer. Jeg vil sitte i garderoben på Ånäsfältet og diskutere de jävlig dårlige dommerne i svensk 7e divisjon. Jeg vil våkne opp til svensk P1 som gir meg de siste nyhetene på en ytterst behagelig måte. Jeg vil spise middager med god mat og diskutere hvorfor rödt er bedre enn blått. Jeg vil bestille en Hof på Plain Kitchen og dunke hodet i bardisken når Henry bommer på åpent mål. Jeg vil höre Glenn Hysén prate skit om det svenske landslaget og jeg vil höre Zlatan gjöre akkurat som han vil. Jeg vil lese Aftonbladet og gremmes over hvor dårlig det er. Jeg vil plukke opp Nöjesguiden og bare lese Belfrages artikler. Jeg vil kjöpe cigaretter hos min glade iranier som alltid blir så glad når jeg kommer, men som aldri husker hvilken röyk jeg vil ha. Jeg vil se nydelige jenter på Avenyen som går å viser seg fram. Jeg vil gå i 17e mai tog når det regner. Jeg vil gå forbi köen på Exet og drikke billig öl på Rotor. Jeg vil prate dritt om Stockholm og ishockey. Jeg vil sitte på en benk og lese det nye Offside. Jeg vil forundres over hvor effektiv man kan väre når man setter opp ett stort stilas. Jeg vil gå på jakt i merkelige kiosker etter den billigste röyken. Jeg vil kjöpe folköl og se fotball hjemme hos J. Jeg vil spise meg mett på after-work mat fordi jeg tror jeg sparer penger på det.

Jeg kommer til å savne deg Göteborg. Du har värt snill mot en stakkars nordmann!

Kill The Butterflies

Det har värt en merkelig söndag og fölelsen jeg sitter igjen med er en blanding av melankolia og lettelse. Toto, verden herligste skapning, vekte meg rundt åtte i morges. Han var klar for en tur rundt kvartalet og da er det bare å fölge etter. Helga har värt en blanding av opp- og nedturer. Oppturer hele lördagen med tur i skogen, varm sjokolade og sol. På kvelden fikk jeg sjeldent besök av A. som diska opp med biff, rödvin og snop. Men så fort söndagen kommer snikende i all sin ensomhet bärer det fort nedover, spesiellt etter at lille vovven var avlevert.

Nok en milesten (eller hva faen det kalles) ble passert i dag. Beslutningen har blitt tatt til tross for alle artikler om beslutningsangst. Fremtiden er tydeligvis ikke i Sverige mer. Göran har sörga for at ingen journalister bytter jobb lengre, og med et norskt handikap blir det umulig å skaffe seg en anstendig jobb her. Så jeg har bestemt meg for å flytte fire timer sörover. Til J. og T. og H. og Propps. Köbenhavn altså for dere som ikke fatter greia. Jeg kommer til å savne lille kompisen aller mest, men jeg kan ikke basere mitt liv på en hund. Sånn er det bare.

Dere som lurer på hva jeg skal gjöre der nede kan ta dere bryet med å skrive en mail og spörre. Så får dere nok svar.

Val 2006

Ok! Det avgjorde saken. Nå vet jeg hvilket parti som får min lille stemme!

But I Don´t Fucking Feed Em

Alt går av hengslene. Landslagsspillere leker bygdekonger mens partisekretärer plutselig tror de er hemlige agenter. På värmeldinga forsvinner lyden og ute spiser sneglene hverandre. Regnet detter ned mens det siver ut luft fra bakdekket. Trikken kommer faktisk til tiden og hunden skjeller på vinden. Overalt dufter det surt av beslutningsangst. Tenåringer har ikke forstått at det er höst og voksne fatter ikke at det går an å drikke seg full på en mandag. På Netto er det tomt for gule sjokoladebananer fra Danmark, men de tilbyr fire pakker saft til en tier. US Open kan slukes med 12-timers ökter sammen med den snille damen på Eurosport. På veggen henger ubetalte regninger med gule lapper på. Kaffetraktern har pause mens vannkrana går på overtid. Boken under dyna i sengen handler om en diktator som står opp klokka fire hver morgen. Jeg står opp litt seinere. Datan henger seg når jeg förer Unge Amatörer over til porrmappen. På ams finns det bare informatörer, mens på aetat finns det bare redaktörer. Skjorta som henger til törk er våt. Hver gang jeg åpner dören til söppla kommer det en flokk bananfluer for å önske meg velkommen. Jeg er tom for juice og H. har ikke noen stavmixer som han sa han hadde. Den lydlöse värmeldingen spår regn i tre dager. Jeg tror ikke på de stumme. Min kalender er full av ting jeg skal gjöre, men jeg plages fortsatt av tidsoverskudd. Gidder ikke å vaske opp, flere fluer. Thaimat fra kinesere med slektninger i Indonesia. Det er dyrt å fly til Nord-Norge. Alt er regjeringens feil. Vi går så bra. Alt går så bra. Vi har det så bra. Snakker om besluttningsangst. Eller hva?