"Det er så jævla mörkt"

Det er en onsdag morgen. Gårsdagen husker jeg klart helt fram til rundt syv på kvelden. Resten av dagen er pussig nok ikke forvart i min hukommelse, men kroppen husker. Fyllesyk med nerver av piggtråd som truer med å slite mine organer fra hverandre, våkner jeg rundt halv tolv. Dagens første følelse er smerte og den kommer fra min høyre skulderregion. Som i et flash fra en dårlig tirsdagsfilm på TVN minns jeg vagt at jeg stiftet nærmere bekjentskap med Nørrebros asfalt. Jeg vet ikke når, jeg vet ikke hvor og jeg vet definitivt ikke hvorfor, men det har jeg altså gjort. Skuldre juger aldri. Like over hofta på samme side som den skrikende skuldern er huden klistret til lakenet. Når jeg langsomt drar lakenet fra, høres det litt ut som en borrelås. Noen som husker de gode gamle joggeskoene på 80-tallet? Jeg prøver å reise meg og det får skuldern (eller hva det nå er) til å skyte med tungt gods og tårene nærmer seg når jeg resignert synker tilbake på ryggen og syns synd på meg selv. Etter å ha inspisert taket og tenkt på fraværet av hukommelse, prøver jeg igjen. Denne gangen langsomt. Til slutt får jeg bakset meg opp i en slags halvsittende stilling på senga. Jeg ser meg selv i speilet på andre siden av rummet. Ordet ”sørgelig” er det eneste jeg klarer å få ut av min refleksjon.

Håpet om en forstuelse eller bare et slag, svinner for hvert sekund jeg står i dusjen og lager grimaser som kunne ha vært hentet fra en Stephen King film på 80-tallet. Jeg bestemmer meg for å få en second opinion, som det så flott heter, og ringer H. Hun befaler meg å ta en taxi til legevakten, så jeg tar på meg en bukse, en genser og noen sko som jeg ikke knyter. Når jeg skal sjekke pungen for penger merker jeg at den er borte, sammen med jakka. Selvfølgelig, det burde jeg nesten ha visst. Jeg merker hvordan jeg plutselig, og for første gang på lenge, savner en kjæreste. Heldigvis har jeg gjemt unna noen tipspenger i en espressoboks. En hyggelig taxisjåfør som heter Ludovic stopper og jeg forsøker å komme meg inn i bilen uten å måtte skrike høyt av smerte. Selvfølgelig er jeg så fokusert på skuldern at jeg glemmer hodet som smeller i metallet på vei inn.
- Au. Helvete.
- Går det bra?
Han ser på meg og jeg mumler noe tilbake før jeg sier det magiske ordet.
- Skadestuen på Fredriksberg.
Han nikker og presser gasspedalen litt ned så vi rekker det grønne lyset. Etter en stund klarer han ikke å la være, jeg vet han har sett på meg flere ganger og forsøkt å forstå hva som er galt.
- Hva har du gjort?
- Ramla på sykkel og nå har jeg latterlig vondt i skuldern, forteller jeg og peker på min høyre skulder.
- Kragebenet, sier han bare.
Jeg nikker.

Turen koster 42 kroner og jeg langer over en 50-lapp. På veien får jeg en "god bedring" slengt etter meg. Inne på skadestuen, eller legevakta som det heter på norsk, sitter det tre mennesker. En fyr i begynnelsen av 20-åra som leser Hafnia Punk, en bok om mennesker som bor og lever i København. En grei bok som får tiden til å gå, men ikke akkurat noe som forandrer ens liv. Jeg kan ikke helt se hva som er galt med ham. På andre siden i det hvite rommet sitter det en mor og en datter. Dattern har armen i fatle så den er ganske enkel å finne ut av. Kanskje hun også tryna på sykkel?

I skranken står en kvinne i hvit kjortel, hvite tresko, briller og musebrunt hår. Hun er kanskje i slutten av førtiåra. Vennlig spør hun meg om enkle opplysninger som personnummer, hvorfor jeg er der, telefonnummer og andre ting man tydeligvis må informere om før hjelpen kommer. I midten av rommet siver det sol inn gjennom glasstaket, varmen er uutholdelig og det samme er den sterile sykehuslukten. Etter å ha forsøkt meg på dagens avis, gir jeg opp og tusler utenfor. Selvfølgelig har jeg ikke fyllt opp med sigaretter og nå er pakken tom med unntak av en enkelt. Jeg banner lavt og registrerer at jeg heller ikke kan kjøpe en leskende iste for å døyve tørsten, ettersom jeg kun har en 50-lapp og skrankedamen veksler selvfølgelig ikke. Utenfor er det et lite skilt som henviser røykere til en sittegruppe som består av to benker, et bord og et digert askebeger på bakken. Hele herligheten bader i sol og jeg forbanner nok en gang at jeg ikke fikk med meg jakka hjem. Jeg kunne hatt solbriller på.

En eldre frue dukker plutselig opp fra ingenting.
- Ja, HER får vi være. Det er vel ikke lenge til denne benken også forsvinner. Bare vent! Du vet, vi røykere er paria nu, sier hun.
Jeg nikker bare på hodet og mumler et svar som støtter opp om hennes utsagn. Det er kun to uker før Danmark innfører røykelov og det er akkurat like mange diskusjoner her, som det var i Norge og Sverige i sin tid.
- Så hva er galt med deg da? Noe skal det jo feile oss alle, sier hun og klukker litt av sin artige lille kommentar.
Jeg gir henne den korte versjonen og sier at det er noe fundamentalt galt med skuldern. Hun ser på den og nikker gjenkjennende.
- Min ene sønn var vill når han var liten. Hele tiden fikk han skuldern ut av ledd. Ja, det skjedde så mange ganger at jeg til slutt fikk opplæring i hvordan man setter den tilbake. Man kan da heller ikke møte opp på legevakten tre ganger i uken eller hva?
- Øh, nei.
- Og jeg kan se at skuldern din henger. Det er helt sikkert det som er feil, sier hun og jeg begynner å skjelve av tanken på at den gamle damen skal ta saken i egne hender.
Istedet sneiper hun sin sigarett.
- Det var hyggelig og jeg håper du blir hurtig frisk.
- Takk skal du ha, sier jeg på min fineste dansk og ser hun vakler seg mot en liten rød bil.

Etterhvert går jeg inn og setter meg igjen. Jeg har nå tilbragt en time her, og det eneste som har skjedd er at noen har fyllt ut et skjema. Ti minutter senere sitter jeg på en seng som er dekt med et slags tynt papir og håper jeg ikke skal legge meg ned. Så kommer jeg aldri opp igjen. Jeg får aldri med meg navnet hennes, men hun er mørkhåret, tynn og brune øyne. Mens hun trykker rundt på skuldern spør hun om det gjør vondt og jeg stønner hver gang smerten kommer til overflaten. Hun registrerer også såret lenger ned på siden og insisterer på å gi meg en stivkrampesprøyte før hun forsvinner ut av døra og jeg får beskjed om å sette meg tilbake igjen. Nye ti minutter går før mitt navn på ny blir ropt opp. Denne gangen skal jeg opp en trapp for å ta røntgen. Har alltid syns det er litt fascinerende med røntgen, litt som Supermanns syn bare med en superstor og merkelig maskin. Noen minutter senere sitter jeg igjen i venterummet og har lyst på en sigg. Skuldern gjør fortsatt vondt, og hvor i helvete blir det av morfinen jeg har gledet meg til?! Så flink som jeg har vært med å styre unna hard drugs, så får jeg ikke noe fra doktorn engang. Irriterende. Betaler jeg kanskje ikke nok skatt?

To nye gjester har kommet. Bygningsarbeidere ser det ut som, han ene blør fra høyrehånda mens han andre sitter å glor i veggen. Muligens er han bare med for å holde klumsen med selskap. Begge to har masser av tattiser og ser litt skumle ut. Kanskje de er polske? Røntgenlegen har tydeligvis jobba i andre etage for nå er mine bilder ferdige og jeg blir fulgt bort til en herre. Han tryller fram et vakkert bilde av skuldern og begynner å peke.
- Du har b-b-b-brukket k-k-kragebenet. Her er din skulder, den er helt f-f-fin, men her ser du selve bruddet. Du skal få en b-b-b-bandage som du skal ha i t-t-tre uker.
- Jaha, sier jeg og er litt lettet over at det ikke skal noe sykehusopphold til for å få meg tilbake til de sterkes verden.
- Vi f-f-f-foretar sjelden i-i-inngrep ved brudd p-p-på kragebenet med mindre b-b-b-benet stikker ut av huden. Følger du med i T-t-t-t-tour de France? Ja, for noen år siden var det en som fikk et v-v-v-virkelig stygt brudd, der benet gikk gjennom huden og sto r-r-r-rett opp. Hahahahaha.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal reagere på historien og den hysteriske lattern, men ettersom jeg tror han prøver å muntre meg så ler jeg halvhjertet med. Det er den første legen jeg har møtt som stammer. Har de fortsatt ikke funnet noen piller som hjelper på det? Tydeligvis ikke. Mannen forsvinner og jeg blir sittende med hun som undersøkte meg første gangen. Hun drar fram en slags bandage som heter 8-tallsbandage. Den skal visst dra skuldrene mine litt tilbake så alt gror riktig. Kanskje jeg til og med kan få litt bedre holdning. Denne skal jeg gå med i tre uker. Heldigvis kan man ha den under klær uten at noen ser noe. I min worst-case-scenario så jeg for meg en slags gipskonstruksjon der begge armene stod rett ut til siden. Hun forklarer meg inngående hvordan denne fantastiske bandagen med borrelås brukes, før hun henter noen smertestillende og hiver meg på dør.

Jeg går hjem i smerter og tilrettelagt foran tv ringer jeg Mamma og får noen trøstende ord. En venninde kommer også innom med smertestillende, en glemt skjorte og litt sjokolade. Før hun går sverger vi en pakt på å aldri sykle under beruselse igjen.

Somliga Går Med Trasiga Skor

Min MatTirsdag

Frokost:
1 skive rugbröd med leverpostei
1/2 skive rugbröd med bringebärsyltetöy
en halv skål med "hjemmelavede" pommes frites (med chillimajo!)

Lunsj:
1 Lion
Masse cafésjokolader
1 pose chips
1 ekstremt liten pose peanutter


Middag:
1 porsjon pasta tomatsaus (med jordbär!)

Kveldsmåltid:
En liter sjokolademelk
3 öl


Bare i tillefelle det var noen som lurte.....

I Know Where It´s At

Vi så på hverandre noen sekunder før vi nikka på hodet.
- Okei, hvor mye skal du ha for å kjøre oss dit?
- 100 kroner, sier han og smiler.
- Så sier vi femti da, hun smiler like fint tilbake og han har ikke noe valg.
Sammen går vi, jeg, Fiona og sjåføren, over torget med fulle mennesker. Han skal ta oss med til en svartklubb der de visstnok spiller hiphop og r&b. Jeg begynner å bli full på dårlig rom og lokal Malmø-cola med altfor lite kullsyre. Fiona har vært tre dager på fylla og har store problemer med å nå tilstreklig med promille. Hun er ikke nykter, selv om det nesten virker sånn. Vi hadde tilbrakt en halvtime i kø før vi fikk beskjed om at vi ikke kom til å slippe inn. En uheldig kombinasjon av at vi var trege og at utestedene i Malmø stenger tidlig. Uansett, vi sa farvel til våre nye venner i køen og gikk. Planen var å danse, men ingen av oss kjenner byen. Det var på dette tidspunktet at vår pirattaxisjåfør dukket opp og foreslo at vi skulle dra på svartklubb. Nå er vi på vei til bilen hans.
- Det er den, sier han plutselig å peker på en gammel skittenbrun Mazda fra åttitallet.
- Jaha, sier jeg og undrer om jeg bør si noe om bilen hans, men jeg har ikke noe positivt å si så jeg holder min kjeft.
Han låser opp, setter seg inn og gør tegn til oss om å gjøre det samme. Jeg ser på Fiona en siste gang og hun nikker tilbake før hun bøyer seg og forsvinner inn i baksetet.

Bilen klager, men den beveger seg til slutt og vi kjører. Hverken jeg eller Fiona kjenner Malmø, så vi aner ikke hvor han fører oss. Høyre, høyre, venstre, rett fram, høyre igjen, så to til venstre. Det er meningsløst å forsøke å følge med så jeg tar opp min ferdigblandede rom/cola/energidrikk og tar en større slurk. Fiona er ikke spesiellt interessert.
- Det er rett her borte, sier han etter ti minutters kjøring.
Vi sier ikke så mye, bare titter ut på de mørke gatene som passerer forbi. Tenker på det merkelige som skjedde endel timer tidligere når bilen plutselig stanser.
- Inn der er det, sier han og smiler sitt vakreste smil igjen.
- Øhh.. ok. Kommer du tilbake, spør Fiona ham.
- Jaja, jeg er der om ti minutter, han nikker febrilsk med hodet for å overtale oss om at han ikke tuller.
Utenfor møter vi to menn som begynner å prate med vår sjåfør på et språk vi ikke forstår. Kanskje noe fra det tidligere Jugoslavia. Vi går inn døren der de kom ut og går opp en trapp. Veggene er turkise og nakne, malingen er i ferd med å falle av og avslører at det har vært mørkebrunt her tidligere.
- Men faen, det her er ikke hiphop eller r&b, sier jeg når jeg hører musikken møte oss i trappa.
Det var en udefinerbar musikk med instrumenter vi ikke engang har hørt om. Sangen handla antagelig om kjærlighetserklæringer om jeg skulle dømme ut fra den klagende, nesten messende, måten den ble sunget på.
- Oi, hvisker Fiona i det vi kommer inn, øh.. jeg må på do.
- Ok, vil du ha noe fra baren?
- Rom og cola eller en drink eller noe, sier hun og forsvinner inn en dør.

Jeg ser meg rundt. Det er et titall bord, fire av dem er befolket med menn i 30-åra. Antagelig fra Jugoslavia de også, de prater ihvertfall merkelig og har markante kinnben. Veggene er mørke, gardinene trukket for og min paranoide hjerne overbeviser meg om at jeg har alles oppmerksomhet. Jeg henvender meg til den damen bak baren. Hun er den eneste kvinnen i lokalet, men hun er tilgjengjeld veldig stor.
- Har du rom, spør jeg på så bra svensk jeg får til.
- Vi har øl, whisky och vodka, sier hun og setter øynene i meg.
- Øhhh.. jahaja... øhh.. så tar jeg en øl da, stammer jeg til slutt fram.
Jeg gir henne tretti spenn og setter med ved et ledig bord, og det er da jeg oppdager at musikken ikke kommer fra noe anlegg. Rettere sagt kommer musikken fra et anlegg, et slags karaokesystem de har gjemt i det ene hjørnet, men ved siden av denne står en mørk mann og synger uengasjert i en mikrofon. Fiona kommer endelig tilbake fra dass, og vi kommer fram til at vi er fucked om ikke sjåføren dukker opp igjen. Heldigvis gjør han det mens vi diskuterer, vi vinker ham febrilsk over til vårt bord.
- Vi kan bare ikke være her. Det er jo sinnsykt her.
- Nei, istemmer jeg og henvender meg til vår sjåfør.

- Kan du ta oss bort fra dette stedet. De spiller jo ikke akkurat hiphop her og vi føler oss, tja, ikke helt hjemme, om du forstår?
- Jajaja, vent litt bare, sier han og snur seg for å prate med en mann han åpenbart kjenner.
Samtalen utvikler seg og plutselig reiser de seg og skriker mot hverandre. Vi forstår ingenting, men får det enda mer travelt med å forlate åstedet. Til slutt får jeg tømt øllen og vi drar med oss den sinte sjåføren mot trappa. Han mumler noe uforståelig før han plutselig foreslår at vi skal dra til den andre svartklubben han vet om.
- Nei, vi skal bare inn til byen, sier Fiona heldigvis.

Mens vi kjører prater vi om at det hadde vært fint med en nattings før vi gikk i seng. Dette snapper vår oppmerksomme sjåfør opp og foreslår at vi skal hjem til han for hans sønn kjenner noen som kjenner noen.
- Hva sier du, hvisker hun.
- Hvor langt er det, spør jeg mannen i forsetet.
- Åhh.. det er rett her borte, svarer han og smiler igjen.
Vet ikke helt om jeg liker smilet hans, men bestemmer meg for at vi ikke er så fulle at vi blir rundlurt denne gangen, så vi gir ham en siste sjanse. Etter et nytt kvarter i bilen uten å ha noen ide om hvor vi er, stopper bilen igjen. Han forsvinner ut mens vi sitter fnisende igjen i baksetet.
- Faen så misslykka. Vi skulle jo danse, sier Fiona.
- Joda, men se på det som et eventyr. Vi finner sikkert et sted i byen seinere.
Han kommer tilbake etter en kort stund og opplyser om at sønnen ikke er hjemme. Hva skjedde med mobiltelefon, kanskje man ikke bruker det i Malmø, tenker jeg kort.
- Jeg kan prøve noen andre, sier han.
- Neinei, svarer vi i kor.
- Bare kjør oss tilbake til byen så blir det bra, men du får ingen penger for denne turen, sier jeg.
- Neinei, det er okei.
- Godt. Kan vi røyke her inne?
- Ja, bare røyk dere, sier han og vi har allerede sigaretter i munnen.
Ti minutter senere forlater vi ham på samme sted som vi traff ham. Verden går i sirkler, tenker jeg, før vi finner en danseplass med drinker, øl og shots.

War - What Is It Good For?!

- Det er en herlig dag for slosskamper. - Mmmhm, svarer Sofie og gnir bort det siste sovestøvet fra øynene. Det var tidlig på dagen og Søerne badet i den varme formiddagssolen. Vi fikk en liten smak av vår. Ungeren hadde blitt rydda tidlig på morgenen og 35 stakkars bakfulle kids ble vekt med politihelikopter, skum og vann. Grafikken på frokost-tv viste hvordan fire politimenn ble firet ned fra helikopteret. Og alt dette for en gjeng med kids? Hele Nørrebro gikk som i en transe, vi hvisket nesten til hverandre og vi hørte andre gjøre det samme. Dagen alle har ventet på siden lenge før jul, er endelig her. Ryktene fortalte om en demo fra Blågårdsgade klokka fem på ettermiddagen og politiet var ute i riksdekkende for å be Københavnerne om å holde seg unna bydelen, som også går under navnet Nørrebronx. Også de var forberedt på krig idag og de skjulte det ikke.

Noen timer senere er klokka fem og vi spaserer igjen langs Søerne. Mørke skyer kommer langsomt fra nord og det er som om vi spiller i en gammel svensk ungdomsfilm. - Shit, det kommer til å bli krig der borte. I mitt nabolag! - Ja, det er litt fucked up faktisk. Håper det kommer masse folk ihvertfall. Se der borte, de har stengt av broa, sier hun. Jeg ser blålysene blinke langt der borte. Nå begynner det, tenker jeg. Vi runder hjørnet til Nørrebrogade og ser tre store blå kassevogner med gitter over frontruta. - Sjekk der a. Rett ved Blågårdsgade, utbryter hun og peker overtydelig. - Men hvor er folket? Hvorfor har ikke alle barrikadert seg, sier jeg og peker på Propps, der alt ser ut som vanlig. - Næh, men de har jo satt opp ett sånt støtteskilt på døra, så de får sikkert være i fred. - Smart, konkluderer jeg før jeg blir tørst. La oss stikke inn på kiosken og kjøpe noen øl.

Blågårdsgade er full av mennesker. For det meste under 30, men også endel gammelradikalere og nørrebroromantikere fra gode gamle dager. Det finns småbarnsfedre, rockabillyjenter, punkere (selvfølgelig), alkiser, byoriginaler og stort sett alle kategorier du kan plassere mennesker under. Så går vi! Han som roper oppfordringen har på seg en nagleinfisert skinnjakk og det blonde håret behøver snart en vask. Mengden begynner sakte å bevege seg mot Nørrebrogade. - Jeg gidder ikke å stå i frontlinja ass, sier Sofie med tanke på politibilene der framme. - Nei nei, slapp av. Vi henger litt her så hopper vi inn litt senere, men jeg vil ikke stå altfor langt bak. Må jo se hva som skjer også, sier jeg og drar henne inntil veggen mens demonstrasjonen glir forbi. - Kom, sier jeg etter en liten stund og tar henne i hånden. - Øhh.. Jeg vet ikke helt, sier hun og stritter litt imot. - Jojo, det er fett nok. Vi er trygge her. Jeg lover. Kom nå. Vi går med noen hundre meter før jeg legger merke til at alle de tilsynelatende hyggelige menneskene rundt oss, plutselig er byttet ut med sinte ungdommer som gjemmer seg i sorte hetter og skjerf over ansiktet. “Politikontroll skaber mer vold” roper de samstemt. Endelig kommer vi ut fra den smått klaustrofobiske Blågardsgade og dreier nordover på Nørrebrogade. Her passerer vi fire kassevogner fulle av politimenn. De gjør ingenting og ingenting blir heller gjort mot dem, annet enn å rope såkalte ukvemsord. - Vi skal selvfølgelig mot huset, utbryter jeg i et øyeblikk av klarhet mens jeg vifter med flaska. - Selvfølgelig. Sjekk bilene. Står de fortsatt bare der? - Ja. Nå er vi isolert på Nørrebro. Det står sikkert flere biler og venter i krysset ved kirkegården der oppe, sier jeg og nikker i samme retning som vi går. Folka rundt oss virker glade (de sinte går lengre fram) og drikker sine bayer mens de viser støtte til huset. Noen roper, andre synger og andre igjen springer rundt med elektriske lekegitarer. - Jævlig god stemning her. Til tross for at de tok huset og at det er en sorgens dag, virker folk blide og glade. - Joa, fett nok, men det varer nok ikke lenge, sier hun. Plutselig kan vi se at folk der framme plutselig beveger seg hurtigere og noen sekunder senere flyr det malingsbomber mot en politibil lenger opp i gata. Jeg spør en hyggelig sidemann om han vet hva som skjer der framme. - Politiet går inn og fjerner nøkkelpersoner fra demonstrasjonen, forteller han.

Etter en stund roer det seg ned, politibilen forsvinner og vi begynner å marsjere igjen. Langs gata ser vi bekymra butikkeiere och caféansatte som står ved døra og ser på. Selv om de aller fleste på Nørrebro er på Ungerens side, og kidsa bruker å være ganske selektive på hva de knuser, så vet alle at denne gangen er det alvor. De har tatt huset, rydda det og en beslutning på rivning kan komme hurtig. Flere forretninger har satt opp barrikader foran vinduene som raskt blir overfyllt med spraymaling. ”Ungeren blir!””Vi gir oss aldri!” Vi passerer Temple Bar, min arbeidsplass. Domo står utenfor og passer på døra med en bekymra mine, han har sett det før og vet hvordan det kan gå. Til nå har han vært heldig, men med store panoramavinduer skal det ikke så mye til før han blir x-antal tusen fattigere. Flere av kidsen fra Ungeren bruker å dra dit for å drikke øl og spille pool, og derfor finns det et håp om at baren får stå i fred. - Har det vært noe bråk ennå, spør jeg. - Nei, stille og rolig. Men det har ikke engang startet… Ordene henger litt i luften før vi marsjerer videre mot Ungeren. - Ojshit, det står åtte biler der oppe. Seks stykker i veien og en på hver side, sier jeg med høy stemme. - Hva?! Faen, jeg ser ikke en dritt, hva skjer a? - Mmm.., sier jeg og drar henne til venstre side av veien for å kunne se litt bedre, men jeg merker at folk virker urolige og nå har de stoppet å gå. - De kaster malingsbomber og flasker på bilene, men det virker ikke som om det skjer så mye mer enn det, forteller jeg og myser mot frontlinjen. Mitt behov for å være der det skjer, gjør at jeg drar en motvillig Sofie nærmere farezonen. Men det skjer ikke noe mer. De kaster flasker, stein, malingsbomber og roper skjellsord mot politimennene som antagelig sitter å driter på seg av redsel i bilene sine. Nå er det bare et spørsmål om tid før noe skjer, det er en dyster og aggressiv stemning blant de aller fleste. Det er akkurat da de seks politibilene på veien slår på sirenen, gjør en u-sving og kjører mot runddelen.

Jublen over de resignerte politibilene letter stemningen og folk prater med hverandre der de går langs assistentens kirkegård på vei mot Ungeren. Gleden varer selvfølgelig ikke så lenge, for langt der oppe ved runddelen blinker det intenst i blått. Lenger enn det kommer vi ikke, og det vet alle. For en snau halvtime siden hørte vi en punker uttale at de skulle bare vente til mørket kom, da skulle snuten få problemer. Nå er det skumring. - Nå har de begynt å kaste malingsbomber igjen, forteller jeg min litt lavere kompanjong. Vi blir stående å bare se på og drikke øl mens demonstrantene samler seg fra begynnelsen til slutten av kirkegården, som forøvrig er låst og inneholder tre konstabler med sultne hunder. Mens vi står å diskuterer hva som skjer nå, kommer plutselig fire eller fem kassevogner ut av en sidegate omtrent midt i demonstrasjonen og splitter oss effektivt i to. Det hopper folk ut av kassevognene med hjelm og batonger ved runddelen. De som står foran springer bakover. Tidvis er stemningen panisk og ingen vet helt hva som skjer. Vi håper at politiet setter pris på at jeg og Sofie står langs en vegg og ser harmløse ut. Danske fengsler er ikke så intressante kommer vi fram til, og vi har også sett hvordan det danske politiet behandler demonstranter. - Shit! Hva gjør vi nå? Vi kommer jo ingen steder, sier hun mens noe smeller så høyt at vi nesten instinktivt bøyer oss ned. - Vi står bare her tror jeg. Det er jo ikke jo mange folk igjen akkurat her, de er spredd i sidegater kanskje. Men jeg tror vi er relativt trygge her.

En time senere går vi nedover Nørrebrogade igjen, det er ikke flere folk ved runddelen og det eneste tegnet på demonstrasjon er en liten brann, femti personer og noen politibiler. Vi undrer over hva som skjer nå og om vi bør ha mer øl. Telefonen ringer. - Hei, det er Ina, du… det blir ikke noe jobbing i kveld. Det kommer til å gå galt og det er ingen vits å ha åpent. Vi har allerede evakuert folk ut i bakgården ettersom Nørrebrogade er kaos og det har vært politifolk her inne. - Okey, sier jeg og er fornøyd med å kunne se mer av krigen, og drikke litt mer øl. Jeg skal ikke jobbe i kveld alikevel, sier jeg til Sofie. - Hurra. Så blir det krig og øl! Vi skåler og diskuterer hva som vil skje videre. Sjefen sa jo at det var akkurat som sist gang. En liten pause, før det store smellet. Hans evige ord var ”Det er ikke over, ikke på lang tid”.

Stuck in The Middle With You

Sola skinner skarpt ned på den snöfrie Osloveien, det svir i öynene som bare er åpne nok til å antyde forskjellen på vei og fortau. Det er den förste dagen i 2007 og jeg er på vei til MökkaLökka for å möte Vegga. Dette året skulle innvies med en fotballmatch og pölser i bröd. Tankene mine er ustrukturerte, men dreier seg i all hovedsak om fotball og gårdagens festligheter. Hva skjedde? Hvorfor sovnet jeg i en stol? Gikk jeg virkelig hele veien hjem?

Trikken glir langsomt forbi, den er nesten tom. Når den har passert hörer jeg roping en eller annen plass bak meg. Jeg er ikke interessert nok til å bry meg, så jeg spaserer stille og rolig videre mens jeg löfter ansiktet mot solen, lukker öynene og nyter varmen. Ropingen stopper ikke, og til slutt vrir jeg hodet. 70 meter bak meg ser jeg en person som bärer på noe. Det er han som roper, og det er ingen andre innen synsrekkevidde så det er tydelig at det er jeg som er målet for hans vokale utbrudd.
- Vent litt, roper han.
Det er ihvertfall det jeg tror han sier. Oppvokst med folkeskikk som jeg er, blir jeg stående å vente. Han går fortere nå, og jeg kan se at han har dreads, er av afrikansk opprinnelse (som det så fint heter) og bärer på en dvd-spiller og video. Den grönne treningsbuksa hans er i ferd med å falle av, men det virker ikke som om han bryr seg. Også han har små öyne på grunn av solen og han virker glad.
- Godt nytt år, roper han og slenger fram en neve som jeg rister forsiktig i.
- Joa, godt nyttår. Hvordan går det?
- Great man. Is it okey if we walk together, han roper fortsatt, James Brown man. One of the good ones. Yeah!
Det var ikke mange dagene siden "The Godfather of Soul" tok repern, og det var tydelig at min mann her, var en av hans mange fans. Nå ville han spasere langs Osloveien med meg.

Vi småprater litt om döde musikere, om at alt var bedre för, helt til han plutselig får det for seg at han skal fikse buksa si.
- Can you hold this for me, spör han og holder fram det som mest sannsynlig er tyvegods fra en fest han kommer fra.
Alarmklokkene ringer og jeg er skeptisk, spesiellt siden det bare er 200 meter til hovedpolitistasjonen på Grönnland, men min gode oppdragelse gjör at jeg alikevel bestemmer meg for å hjelpe denne mannen. Buksa hans holder jo faktisk på å falle av, og det burde ikke ta lang tid å fikse. Han langer over varene og vi spaserer videre. Jeg begynner å bli ekte redd nå. Politistasjonen er rett rundt svingen der nede. Bildene i hodet viser hvordan en politibil stopper, James Brown springer og jeg står der som en jävla idiot med tyvegods i hendene. Hvilken jävla start på 2007 det skulle väre! Han fikler med snöret som skal holde buksa oppe og jeg fölger utviklingen mens jeg sier "Bli ferdig, bli ferdig, bli ferdig" taust for meg selv.

- James Brown man. Rest in peace man, mumler han mens skjelvende fingre pröver å finne ut av den tilsynelatende vanskelige knuten der nede.
- Yeah, sier jeg.
Det eneste jeg klarer å tenke på er at han må snart bli ferdig for der nede ligger undergangen. Etter undergangen, en liten sving til höyre og politihuset reiser seg som verdens störste bror. De kan se alt. DVD-spillern og videoen blir stadig tyngre mellom mine hender. Jeg merker paranoian komme sigende og begynner å bli desperat når han plutselig åpner kjeften igjen.
- There man, sier han fornöyd og buksa sitter som den skal igjen.
Jeg strekker ut armene med elektronikken i og han tar i mot. Angsten slipper langsomt taket og jeg puster ut.
- Im going this way man, sier han og nikker mot en gate som går til höyre. Rett forbi snuten.
- Im going that way, svarer jeg og blir litt glad for at vi skal gå adskilte veier.
Ikke at jeg ikke liker han, for han er faktisk ganske hyggelig, om enn litt ensformig, men han er iallefall glad. Jeg er bare glad for å kunne vende tilbake til min egen bakfulle verden.
- Nice to meet you man. Have a nice year, awright?
- Nice to meet you too. Good luck man, sier jeg för vi på nytt rister never.

Femti meter senere går jeg forbi politihuset og smiler litt. Starten på det nye året kunne ha värt värre. Mye värre.

Why They Fall is Hard Tell

- Jeg er så jävlig lei av det her, hvisker hun til seg selv.
Utenfor danser store snöflak sin vei mot den hvite bakken. Hun gråter, orker ikke å holde det tilbake mer. Putetrekket som hun gjemmer ansiktet i, begynner å få mörke våte flekker etter tårene som bare fortsetter å renne. Kroppen er tung og varm. Full av et liv hun ikke har lyst å leve. Det banker på dören.
- Nei!
Hun pröver å skjule sin gråtkvalte stemme, noe han gjennomskuer med en gang. Han har hört henne gråte så mange ganger tidligere. Også denne gang hörer han det. Dören åpner seg sakte og et hode stikker fram.
- Får jeg komme inn, spör han med lav stemme.
- Nei, hvisker hun tilbake.
Hun har fortsatt ansiktet begravd i puta og nekter å se på ham. Håper han forsvinner av seg selv så hun kan fortsette å gråte. Hun behöver virkelig å gråte uten innblanding fra noen.
- Takk, sier han og kommer inn.
Han står og ser på henne noen sekunder, veier sine ord og handlinger. Et blikk hun hater, men som hun heldigvis ikke ser akkurat nå. Nå ser hun ingenting. Alt er svart. Tomt. Uten innhold.

Han setter seg ned på sengen og stryker henne lett på ryggen med hånda.
- Ikke ta på meg!
Hun löfter hodet fra puta og ser på han for förste gang siden han kom inn i rommet. Dette er en av de tingene hun er så jävlig lei av. Hans usikre bevegelser, stotrende prating. Hans jävla usikkerhet som gjör henne til bitchen hun hater å väre.
- Kan du ikke bare gå? La meg väre i fred, sier hun og vender tilbake til putens mörke tomhet.
Han sitter på sengekanten og ser på den dalende snöen. Önsker seg bort. Ikke til noe spesiellt sted, bare bort.
- Nei, sier han til slutt, jeg har ikke tenkt å gå. Jeg sitter bra her.
- Whatever.
- En gang når jeg var rundt fem år gikk jeg meg vill i byen. Det begynte med at jeg trodde at min onkel skulle komme med toget. Min plan var å möte ham på togstasjonen.
Mens han forteller om denne grensesprengende opplevelsen fra barndommen, ser han ut av vinduet. Han tenker på en forelesning fra det förste året på universitetet der han lärte at snö i filmer ofte er et symbol for döden. Dette er kanskje det eneste han husker fra dette året. Hun har endelig sluttet å hulke og orker ikke å protestere mot hans lavmelte kjärtegn. Hånden lager små usynlige stier på hennes bare rygg. Den eneste lyden i leiligheten er hans rolige stemme og en hund som skjeller langt der borte i vinteren. Barndomshistorien har ikke noe fantastisk sluttpoeng, den er heller ikke spesiellt spennende, men det er en historie. Historier kan man forsvinne i. Det liker hun og det vet han.
- Vil du höre en historie til, spör han lavt.
- Ja, hvisker hun i puta.
- Jeg var femten når jeg og naboen skulle teste ut alkohol for förste gang, begynner han og legger seg ved siden av henne.
Snuser inn håret hennes, gir henne et kyss på kinnet og smaker saltet fra tårene som ikke lenger renner fra de triste blå öynene. Han holder om henne mens han forteller videre. Til slutt tar hun steget inn i den eneste verden hun kan akseptere. Sövnen. Han lytter oppmerksomt på hennes rytmiske pust mens han lurer på hvorfor livet virker som en flukt.

Whats The Story, Morning Glory!

Han våkner til et skrik. Eller närmest et slags ul, som en ulv kanskje höres ut når den blir skutt av sinte bönder i Gudbrandsdalen. Öynene er åpne og hodet föles som sirup. Det förste Hampus ser denne dagen er en kvinne som kollapser og lander på gulvet med en dump lyd. Hva faen? Monika har sko på, hva er det han glor på? Det er tydelig at hun forsökte å snike seg ut mens leiligheten fortsatt var svept i vakre drömmer. Han river dynen av seg og den friske lufta fra det åpne vinduet treffer kroppen. Kaldt. På gulvet foran bena hans ligger hun og rister helt ukontrollert.
- Våkn opp for helvete, skriker han nesten i falsett mens de bakfulle hjernecellene forsöker å finne sine faste plasser.
Hjertet banker fort som Slayer på sitt värste (eller beste vil noen si). Panikken brer seg og han håper at Stein kan tilföre litt fornuft i dette kaoset.
- Stein for faen. Kom deg inn hit. Helvete. Helvete.
Idet panikken begynner å bre seg og han forbereder seg på å se sitt förste döde menneske, åpner endelig Stein döra. To meter höy, januarhvit kroppsfarge og en grå gammel boxer som behöver å skiftes ut. Stein drakk også öl i går. Nå gnir han seg i öynene, som for å sjekke at det han ser er virkelig og ikke bare rester etter morgendrömmen.
- Nåh. Det er Monika. Hun har epilepsi, sier han sakte.
- Hva? Faen. Hva gjör jeg? Skal jeg gjöre noe? spör Hampus mens han stryker henne over håret. Det kan ihvertfall ikke gjöre tilstanden verre.
- Neeei, tror ikke det er så mye å gjöre. Bare å vente til det går over.
Stein står bare der å ser på, han er heller ikke vant til å våkne så dramatisk, og behöver noen sekunder for å summe seg.
- Ok.. Fett nok, så sitter jeg bare her til det går over.

Og det gjorde han. Hvisket noe han håpet var beroligende ord og strök henne mekanisk over det mörkebrune håret. Hennes öyne var vidåpne. Det var som om hun forsto hva som skjedde uten å kunne kommunisere det. Hele kroppen hennes ristet, som om det forsökte å kvitte seg med noe. Han hörer Stein tenne seg en Marlboro på stua og får umiddelbart lyst på en selv. Etter noen minutter begynner hun å falle til ro, selv om öynene hennes forteller at hun fortsatt ikke er helt med.
- Mmm. Ahh. Faen. Må gå. Interjvu, stammer hun fram med spak stemme og forsöker å reise seg.
Beina holder ikke og hun faller sammen igjen. Håper hun ikke lager merker i gulvet, tenker Hampus. Jävla ubearbeida tregulvhelvete som truer hans kjäre depositumspenger. Han böyer seg ned, tar tak under armene og löfter henne opp i senga.
- Du får ligge her noen minutter. Uten å kunne stå på beina er det vanskelig å komme noen vei, nesten hvisker han.
Hun protesterer uten kraft og aksepterer til slutt sin skjebne. Med lukkede öyne faller hun til ro. Han stryker henne på kinnet og sier at alt blir bra. Ingen lyd.

Hampus går inn i stua og de to smiler trött til hverandre.
- Faen for en morgen, sier han og tenner opp en sigg fra Steins pakke, trekker röyken rolig ned. Han behöver denne.
- Hehe. Men du visste jo at hun har epilepsi?
- Joda mannen, men panikken blokkerte ut hukommelsen. Jeg veit da faen. Ble jävla stressa. Faen for en actionstart på dagen mann! Ahh.
Stein har et halvsmil over leppene og virker merkelig fornöyd.
- Så pulte dere, spör han.
- Nei, vi gjorde faktisk ikke det. Jeg har jo blitt ekspert på å sove med jenter, det er min nye greie. Dessuten har hun kjäreste, og jeg lovet å väre snill.
- Hehe, humrer Stein, du slipper ihvertfall å bli buksvoger med Henrik. Du er en av få.
- Ja faen, godt poeng. Er du ..... med Henrik?
- Joda, Stein smiler, og jeg angret som en hund.

Vi humrer lavt når plutselig det kommer lyder fra soverommet. Monika er våken igjen og hun vil gå. Det er litt som å se Morten Harket i "Take on me"- videoen når han kaster seg i veggene. Hun ser forundret på Stein som hilser glatt.
- Hei Monika. Hvordan går det?
- Öhh. Mmm. Hei. Jeg må gå, sier hun og ser på Hampus.
Det virker ikke som hun kjenner igjen Stein, selv om de drakk öl sammen for bare åtte timer siden.
- Men faen. Ta det litt med ro. Du er ikke helt frisk ennå, sier Hampus.
- Jeg må gå, gjentar hun.
- Vent i ti minutter bare, sier Stein, drikk en kaffe.
Han hadde for öyeblikket glemt at det ikke finnes noe kaffe i huset, men det spiller ingen rolle.
- Nei, jeg må gå.
Det er tydeligvis et mantra eller noe, tenker Hampus. Jeg må gå.
- Hvor er jakka mi.
De leter opp den svarte skinnjakka i fellesskap og hun stabler seg mot utgangsdöra. Det er ikke noe de kan gjöre. Hun forsvinner ut av döra og vi buzzer henne ut av bakgården. Borte.

Det er lenge siden Stein og Hampus hadde en så underlig morgen.