mandag, august 28, 2006

Breaking Da Bone

Det er ni minutter igjen av matchen. Regnet öser ned over de fjorten svette mannfolka på banen og de to jentene som skal väre publikum. Dommern har på seg en grönn regnbukse, men virker ikke särlig plaga av de håplöse forholda. Jeg spiller höyreback ettersom coach E. angivelig har vondt i benet. Det er da det skjer. På stilling 9-3 til dem (som jeg har glemt hva heter) får deres höyre ving (eller hva han nå er) ballen. Jeg forsöker å ikke ruse på ettersom han har runda meg opptil flere ganger allerede. Han har grått kort hår, skjeggstubber og lever sikkert et fint liv i 50-åra. Han slår ballen forbi meg og setter fart mens jeg vender så fort jeg kan. Merker at han igjen er raskere enn meg, og blir forbanna. "Helvetes jävla gamling", rekker jeg å tenke för den röde tåka siger inn og fortrenger videre tankevirksomhet. Jeg springer som en gal mann. Munnen åpen, trillrunde öyne som konsentrerer seg om ballen. Men uansett hvor mye jeg pröver ligger jeg fortsatt en og en halv meter unna. Han närmer seg dödlinja og målet og jeg ser hvordan han gjör seg klar til å sende ballen videre til en annen 50-åring eller eventuellt mot målet. Så jeg ser min sjanse og uten tanke på kropp og lemmer kaster jeg meg i en helt syk Hyséntakling. Utrolig nok funker det og jeg får gitt til corner.

Nå har jeg en dyp rift på kneet med et grått glatt område rundt. Og det gjör jävlig vondt. Hvorfor? Fordi mitt ego er större enn min fornuft. Og i dag angrer jeg som en hund.

Vi tapte 11-3.

1 Comments:

Blogger patafyzak said...

synes ikke du skal angre. Du ga jo alt for en symbolsk handling - det er jo det som gjør oss til mennesker!

mandag, 28 august, 2006  

Legg inn en kommentar

<< Home