Don´t Hate The Player

Det er söndag. Ute skinner sola og jeg mistenker at de närmeste dagene blir det siste vi ser av den angivelig varme sommeren. De desperate ligger sikkert på stranda med hudkreft som det overordna målet. Å bli brun er nok bare en bonus. Jeg holder meg selvfölgelig inne, her finns det ingen muligheter for andre sjukdommer enn genrell kjedsomhet, men den sjukdommen har jeg hatt så lenge at jeg uten problemer kan leve med den. Varmen bruker jeg som unnskyldning til å drikke kald alkohol hver dag. Normalt sett ville jeg drukket öl, jeg er jo tross alt en ölmann, men i lys av sommerens ökonomiske situasjon har jeg gått over til hvitvin. Og det har värt en suksess. I dette socialdemokratiet er det et lite helvete å slepe med seg tolv öl hjem fra systemet (fint navn hva, som Sverige forklart med ett ord) hver dag. Og vin er, og kommer alltid til å väre, en billigere og enklere måte å bli full på. Hvitvin har heller ikke den samme dagen derpå som den röde. Ikke at det betyr noe for meg, ettersom jeg ikke blir fyllesyk lenger. Det er en av fordelene med å drikke mye.

Nå tror dere kanskje jeg har blitt alkoholiker, men jeg kan berolige alle om at jeg hadde en dag i forrige uke der jeg ikke drakk, og jeg kjente ingen.. hva heter det igjen... jo.... abstinenser. Som dere kanskje merker har jeg tatt livet av noen hjerneceller, men jeg undrer også hva som er vitsen med å väre smart i et samfunn der de dumme bestemmer? Akkurat som den dydige alltid vil havne i ulykker med en smertefull död som avslutning, er det de dumme og kriminelle som har medgang og suksess livet igjennom.

Smak på den!

Biatch!