Bajs og balltre

Alt kan bites på. Det lärer man seg fort. Nå har det snart gått en uke siden Toto ankom vår lille leilighet, mens tiden går er Toto klar over at det gjelder å leve i nuet. Det er på tide å ta en liten oppsummering. Vår vovve har lagt to kabler bak stolen, cirka åtte på kontoret mitt, en på avisa foran döra og ganske mange ved siden av soffaen. Han har pissa tre ganger i senga, sju ganger på avisa foran döra, fire ganger på kontoret, utallige ganger ved siden av soffan og cirka ti ganger på plenen utenfor. Han sover rundt regna atten timer i dögnet og pisser bare ute på natta når det ikke er noen forstyrrende elementer (som alle lyder, mennesker og kanskje dagslys). Å sitte lärte han seg forholdsvis kjapt, men ligge er vanskeligere å få til. Det virker ikke som om det er meningen at han skal ligge som vanlige hunder, Toto liker mer varianten på siden eller eventuellt på ryggen (som unektlig er det mest estetiske). Ellers så har han ikke tygd i stykker noe som vi vet om. Og ja. Han er fortsatt like söt, men det begynner å demre for oss at han kanskje er litt feig. Det er ikke noe "hei verden, her kommer jeg". Uteturer preges ofte av tålmodighetspröver der vi forsöker å ignorere hjerteskjärende piping.

I livet utenfor leiligheten skjer det ikke så fryktelig mye. Kjäresten har gjort hemtenta i litteratur og går en del på pressevisninger. I kveld er det filmanmeldelse på gang, og ettersom hennes data på mystisk vis gikk i svart, er jeg på nytt henvist til skolens tomme datasaler. Jeg var på skolen og skrev tidligere i dag også. Noe merkelig hendte på veien ned. Det var som om en aggresjonstsunami veltet innover meg. I ro og mak gikk jeg mot skolen på Fjällgatan og hörte på System of a Down. Det kommer et par mot meg. Hun går först og han går å prater i mobilen noen meter etter. Helt uten forvarsel så jeg for mitt indre at jeg hadde ett balltre av type baseball. Jeg sto over ham, han lå på bakken. Jeg slo og slo og slo, som i blinde lissom. Det var som om jeg kjente motstanden i balltreet hver gang jeg traff kroppen hans. Hodet gikk jeg ikke etter, bare kroppen. Bare myke lyder. Det hele var over på noen sekunder heldigvis. Han forsvant og jeg ble fundersom over tankene som hadde kommet. Hva hvis jeg hadde hatt et balltre? Han så ut omtrent som dette: billig dressjakke som var mörk, röd og hvit stripete skjorte under med de to överste knappene ukneppet, sigarett i munnen, tynt og lite hår på hodet, kanskje rundt 35 år gammel, mörke jeans og svarte mokasiner. Var det musikken? Var det noe psykologisk? Typ stress eller noe sånt? Var det han som utstrålte noe som traff feil i meg? Alle svar godtas med takk.

Speedway er forresten stort i Sverige. De har funni opp et slags turneringssystem som gjör at det faktisk er jävlig spennende å se gärningene kjöre rundt og rundt på en grusbane. Godt jobba Sverige! Det hadde aldri funka i Norge, men igjen. Hva er det som funker i Norge? Jeg bare spör. Også her tar jeg gjerne imot kommentarer.